LESERBREV

Arnulf Kolstad: Dialog eller diktat - konsekvensene av Rokkanrapporten (10.9.08, 17:59)

I undersøkelsen fra Rokkansenteret kom det fram at mange ansatte ved NTNU nå oppfatter at de ”er utestengt fra innflytelse på viktige vedtak og det er derfor en motvilje mot å følge dem og sette dem ut i livet". Den manglende innflytelsen gjelder alle nivåer. En gjenganger i kommentarene fra de ansatte er ”NTNU er en studie i hvordan tilhørighetsfølelsen brytes ned når endringer forutsetter at den forsknings- og undervisningsmessige førstelinje (der produksjonen foregår) ikke for alvor kan tas med på råd…". Det nevnes mangel på gruppetilhørighet og identitet, og styret kritiseres for ikke å ha forstått at NTNU ikke gir en samholdsfølelse. Vi kunne tilføye at deler av Styret heller ikke er klar over at de leder et universitet og ikke et børsnotert oljeselskap.

NTNU har ifølge rapporten en ledelsesform som ikke fremmer et godt arbeidsmiljø. Det sies i generelle vendinger at de samlede organisasjonsendringer og den stadig mer topptunge organisasjonen har ført til dårligere arbeidsmiljø. Særlig pekes det på dårlige arbeidsforhold ved enkelte institutt. Vi som har erfart uhensiktsmessig ledelse og et dårlig arbeidsmiljø og forsøkt å gjøre noe med det, har opplevd en linje- og ledelseslojalitet som bare forsterker problemene og skaper ytterligere personkonflikter. Mye av dette kan tilbakeføres til at det ikke lenger er organer der det kan foregå en debatt om prioriteringer, faglig utvikling og foredeling av ressurser. Nå er det med ansettelse av dekaner innført et uopplyst enevelde uten demokratisk kontroll og der det kan skaltes og valtes med ansatte etter forgodbefinnende. Det er heller ikke representative organer på instituttnivå der en kan sikre en demokratisk kontroll over personalbehandling, faglig utvikling og ressursbruk. Selv når Stortingets ombudsmann for forvaltningen uttaler gjentatte ganger at den saksbehandlingen NTNU driver i varslingssaker ikke er forsvarlig, så fortsetter ledelsen som om ingenting har skjedd. Mens Rokkansenteret peker på at tilstanden er til "skade for arbeidsmiljø og produktiviteten", så synes ledelsen selv å tro at ledelse og organisasjon er mønstergyldig.

I rapporten går det fram at kritikken fra de vitenskapelig ansatte retter seg mot vekst på sentralnivået ved NTNU. Ledelsen blir omtalt som fjern, og den sentrale ledelsen, inkludert de ansatte dekanene vil jeg tro, "ser ut til å ha lite kontakt med grunnenhetene og at ledelsen lever på mange måter "sitt eget liv"". Resultatene fra spørreskjemaene som Rokkansenteret baserer seg på forsterker kritikken. Medbestemmelse og innflytelsen fra for eksempel de vitenskapelig ansatte er ikke styrket, men svekket. Sett i forhold til målsettinger som har vært ved NTNU, er ikke dette overraskende, som det heter i Rokkanrapporten, som reiser spørsmålet om de ansattes innflytelse er svekket så mye at det kan gå utover legitimiteten til de vedtak som fattes. Heller ikke den faglige styringen ”nedenfra” er styrket, trenden er at faglig styring er erstattet med økt administrasjon. Alt i alt konkluderer rapporten med at blant de som opplever konsekvenser av organisasjonsendringene de seinere år så er det en større andel som opplever en forverring enn en forbedring.

På denne bakgrunn, og med henvisning til konklusjonene og premissene i Rokkanrapporten, skulle en kanskje tro at Styret ved NTNU og ledelsen for øvrig ville legge om kursen og innføre ledelsesformer og en organisasjon der de ansatte fikk medbestemmelse og anledning til å stake ut kursen for universitets faglige virksomhet. En universitetsledelse som vil skape et eliteuniversitet bør i det minste sørge for å ha de ansatte med seg. Det viser Rokkanrapporten at ledelsen i altfor stor grad ikke har. Ved å basere seg på en god universitetstradisjon med styring og medbestemmelse nedenfra kan NTNU igjen bli et sted der folk føler lyst til å gjøre noe ekstra. Det krever valgte ledere, med tillit nedover, og det forutsetter organer der uenighet, motsetninger og faglige prioriteringer kan løses ved dialog og debatt, ikke ved diktat ovenfra.

Arnulf Kolstad
Professor