LESERBREV

Tore R. Jørgensen: Lederskap og legitimitet, dialog eller diktat (11.9.08, 09:50)

Jeg var og er tilhenger av enhetlig ledelse slik NTNU har innført. Jeg er for at vitenskapelige hensyn skal få større innflytelse på liv og virke. Jeg støtter utsagnene i siste avsnitt i Arnulf Kolstad sitt innlegg, men mener at valgt ledelse ikke er en forutsetning for en god utvikling.

Etter mitt syn er det viktig at ledelsen på et universitet har legitimitet både i samfunnet og hos de ansatte. Det kan ivaretas ved at ledere tilsettes etter innstilling hvor uttalelser fra eller avstemninger blant de ansatte inngår. Samfunnet er representert i styret som tilsetter. Styret er tjent med å tilsette ledere som de ansatte har uttrykt tillit til.

Spesielt de vitenskapelig ansatte bør ha tillit til sine ledere for at universitetets egenart skal kunne ivaretas. En vitenskapelig leder representerer og skal kunne bygge på all vitenskapelig kunnskap i sitt ansvarsområde. Det forutsetter interne prosesser og diskusjoner som gjør det naturlig for tilsatte å dele sin internasjonalt kvalitetssikrede kunnskap med lederne. Uten den vitenskapelige staben bak seg representerer ikke en universitetsleder mer enn sin egen og nære rådgiveres mening og kompetanse. Det blir ikke stort for noe universitet. Det er ikke lett å få rådgivere med topp internasjonal kompetanse og erfaring verken på MIT eller NTNU.

Gjennom lederskapet skal universitetet bli mer enn summen av enkeltpersoners kunnskap. Slik fungerer de beste universitetene. I en slik sammenheng vil det være naturlig for ledere å lytte og ta stort hensyn til de synspunkt ansatte fremmer. Bare gjennom de vitenskapelig tilsatte kan universitetet løse sine primæroppgaver på en fremragende måte – og da er det vel en selvfølge at egne ledere har og utviser tillit til deres oppfatninger?

Noen ser ut til å mene at det er de ansattes demokratisk rett og ikke deres vitenskapelige kompetanse som er det viktigste i medinnflytelsen på universitetet. Jeg er uenig i det. Det er et sidespor som dessverre gjør at ”kybernetikeres” politiske ståsted blir viktigere enn deres vitenskapelig funderte bidrag. Fagforeningenes lønns- og kjønnskamp og studentenes velferdspolitikk framstår viktigere i deres innflytelse enn hvordan universitetet kan øke sin kvalitet og utvikle sin kompetanseprofil. Løsning av lokalpolitiske oppgaver framstår viktige. Etter mitt syn harmonerer det ”demokratiske” argument med at ledelsen også utvikles i retning av vanlig bedriftsledelse.

Kritikerne av dagens lederskap er stort sett de samme nå som da vi hadde valgte ledere. Deres argumenter er også stort sett de samme. Metoden for å velge ledere ser ikke ut til å være viktig.

Uansett hvordan ledere velges/tilsettes; utførelsen av lederskapet er avgjørende. Etter mitt syn burde dagens ledere i større grad legge vekt på å være ledere av et vitenskapelig kollegium. Det forutsetter at beslutninger må kunne begrunnes og argumenteres slik at de aksepteres. Det er intellektuelt krevende. Noen synes det blir for krevende og tror de når målet med å kommandere eller tilsette rådgivere for å drive fram sakene på tvers av argumenter. Det gjorde man i det delte lederskap på NTNU. Økende antall rådgivere i sentral stab ser ut til å være en del av resepten nå.

Meg bekjent har ingen kunnskapsorganisasjon blitt god på den måten. Mitt syn er at NTNU videreutvikler enhetlig tilsatt lederskap ved at rektor, dekaner og instituttledere i stor grad ”rendyrker” den vitenskapelige linjen. Det bør ikke være tvil om at rektor sine nærmeste rådgivere er dekanene som får hente sin autoritet gjennom gode prosesser med de ansatte på grunnplan via instituttlederne og/eller på andre måter. Verdens beste universitet ledes på den måten.

Tore R. Jørgensen