LESERBREV

Arnulf Kolstad: Hvorfor valgt ledelse (12.9.08, 09:18)

Valgt ledelse er ingen garanti for god ledelse. Det kan vi være enige om. Alt vil ikke nødvendigvis bli bedre av om lederne hadde forankring nedover i organisasjonen gjennom å være valgt av dem de skal lede. Men dette handler ikke bare om kortsiktig pragmatisme. Det er også tale om viktige prinsipper i samfunn som vil basere seg på folkestyre.

Hvis landets politiske ledere ble utpekt ovenfra og ikke valgt av folket ville de fleste oppfatte det som om demokratiet var truet og folkestyret avviklet. Valget har en symbolfunksjon. Ved å vise at folket, les universitets ansatte og studentene, har makt og innflytelse, og ledelsen skal representere deres ønsker og beslutninger så vil ledelsen også ha større legitimitet.

Det vil også gi ansatte og studenter et større ansvar. Både til å slutte opp om en valgt ledelse, eller å velge en ny ledelse dersom makta misbrukes og det ledes i strid med ønskene til dem som velger.

Tore Jørgensen skriver: ”Nå vet vi i det minste hvem som har ansvar for at forholdene på NTNU blir bedre”. Det ansvaret synes jeg ikke ansatte og studenter skal frasi seg og overlate til en styreansatt leder. Det blir i mine ører helt galt i en organisasjon som universitetet. Her sitter de viktigste kvalifikasjonen hos de ansatte. Det er deres faglige synspunkter som skal være bestemmende. Det er dem ledelsen skal representere og være lydhør overfor, konferere med og realisere ønskene til. Rapporten fra Rokkkansenteret viser først og fremst at dette avgjørende prinsippet ikke fungerer på NTNU med den nåværende ledelsesmodellen, ifølge de ansatte.

Fra Styret og den tilsatte og administrative toppledelsen ser det visstnok helt annerledes ut De ser ikke engang problemet. Signalene når ikke fram fordi ledelsen ikke føler noen forpliktelse nedover, men først og fremst utover til næringsliv og eksterne kvalitetsbedømmere.

Jeg er ikke enig med Jørgensen når han hevder at den nåværende ledelsesmodellen med et tungt administrativt og juridisk apparat og med rektor og dekaner som tilsettes på åremål, er krystallklar når det gjelder hvor makt og ansvar egentlig sitter. Noe tyder på at her som i andre organisasjoner har administrasjonen en vesentlig innflytelse på viktige avgjørelser. Selv om dette problemet ikke avskaffes ved valgt ledelse, så vil en rektor og dekan med lojaliteten nedover i systemet ikke være så tett sammenvevd med administrasjonen, men oppleve at de skal vareta andre interesser enn en styringsivrig administrasjon, der resultatmålene og suksesskriteriene er annerledes enn fremgang i vitenskap, tenkning og kunnskap.

Det ser heller ikke ut til at den kritiske funksjonen som et universitet også bør ivareta overfor næringsliv, politikk og samfunn er godt ivaretatt av administrasjonen, Styret og deres tilsatte ledere.

Arnulf Kolstad, professor ved Psykologisk institutt