LESERBREV

Asbjørn Rolstadås: Blir universitetsdemokratiet bedre med tilsatt direktør enn tilsatt rektor? (12.9.08, 09:29)

Gjennom dagens kronikk i Adresseavisen berører professor An-Magritt Jensen spørsmålet om NTNU bør ha en valgt eller tilsatt rektor dagen før hun skal diskutere saken i styret.

Hun gjør valget mellom de to alternativene til et spørsmål om demokrati eller ”management”. Med ”management” sikter hun trolig til den måten næringslivet ledes på. Som ingeniør har jeg hatt mye kontakt med norsk (og internasjonal) industri. Min erfaring tilsier at industriell ledelse i dag drives etter demokratiske prinsipper. Det norske industrielle demokrati har i så måte vært banebrytende.

Så kan det jo lett innvendes at industriell ledelse ikke direkte kan overføres til universitetssystemet. Det er et synspunkt jeg deler, og derfor må en universitetsrektor ha professorkompetanse. Ønsker vi imidlertid en valgt rektor fremfor en tilsatt, sier loven at vi må gå tilbake til delt ledelse. Det vil si at det må tilsettes en universitetsdirektør som har det øverste ansvar for ressursene ved universitetet. Blir det mer demokratisk ledelse av det?

An-Magritt Jensen henviser til Rokkan-rapporten i sin begrunnelse. Det er selvsagt foruroligende at ”grasrota” føler større avstand til sentralledelsen nå enn tidligere, men hadde dette vært bedre med en delt ledelse? Kan det være andre forhold i organisasjonen som har ført til dette? Vil en universitetsdirektør med et sett av direktører på fakultetsnivå skape større nærhet i organisasjonen?

Jeg leser i Rokkan-rapporten at det er oppnådd en styrking av organisasjonens beslutningsdyktighet og effektivitet gjennom å samle administrativ og faglig ledelse. Det oppleves som klart hvem som har ledelsesansvaret og hvorfra beslutningene kommer. Ønsker vi å nå målet om et fremragende universitet innen 2020, trenger vi en sterk vitenskapelig ledelse. Demokratiet er sikret gjennom at vi ansatte velger våre representanter til styret som tilsetter rektor på åremål.

Det hevdes at NTNU nå styres mer som en bedrift og at blikket er rettet mer mot resultat og økonomi enn faglig utvikling. Vil det bli mindre fokus på økonomi med en valgt rektor og tilsatt universitetsdirektør? Vil det bli andre måltall det skal styres mot, ellers kanskje vi ikke trenger måltall? Er ikke økonomien gitt av myndighetenes rammebetingelser? Får vi større bevilgninger dersom vi velger rektor?

Fakultetene forholder seg til måltall knyttet til antall publikasjonspoeng, antall doktorgrader, omfanget av ekstern finansiering (inklusive prosjekter fra Forskningsrådet og EUs rammeprogrammer), utdanningskvalitet, kjønnsbalanse og arbeidsmiljø. Er dette hovedfokus på økonomi? Jeg mener at dette vitner om et sterkt fokus på vitenskapelig kvalitet, og jeg tror kvalitet vil være en langt sterkere ”merkevarebyggende” faktor enn reklamesponsing av Tour de France.

Er det galt at NTNU lykkes i å oppnå stor grad av eksternfinansiering selv om det er teknologene som skaffer disse inntektene? Jeg tror at NTNUs dominerende posisjon innenfor teknologiutdanning gir muligheter for inntekter som i vid forstand kommer hele universitetet til gode. Vi er i en unik posisjon til å skape nye innovasjoner i skjæringspunktet mellom teknologi, samfunnsvitenskap og humaniora. Dette var grunnlaget for dannelsen av NTNU. An-Magritt Jensen gjør NTNU en bjørnetjeneste ved å bære ved til de bålene som søker å skape splittelse mellom Dragvoll og Gløshaugen. Hun bør heller investere i en fredspipe.

NTNU har tatt et modig grep ved å innføre en ny ledelsesmodell. Den har mange barnesykdommer, men fortjener en mulighet til å vokse frem. Det vil være et klart tilbakeskritt å nullstille denne utviklingen ved å gjeninnføre den gamle ordningen.

Jeg ønsker An-Magritt Jensen lykke til med styremøtet i morgen som representant for min yrkesgruppe ved NTNU.

Asbjørn Rolstadås, professor ved Institutt for produksjons- og kvalitetsteknikk