PORTRETTET: GEIR JOHNSEN
På vannets betingelser (15.9.08, 09:22)

Ser du en tørrdraktkledd kar i kajakk langs med fjæresteinene utenfor Trolla - som gjerne tar seg en pause ved å stirre ned i vannet ved Høvringen, eller leker seg litt på bølgene i Brennebukta - da er det sannsynligvis professor Geir Johnsen.

MOT NORMALT? - Dette har ikke skjedd på fem år. Sist gang gikk jeg rundt ved Høvringen, og som du ser er det kjekt med tørrdrakt, konstaterer Geir Johnsen. Foto: Tor H. Monsen

- Hvorfor jeg driver med dette? Jeg er fra Kristiansund, jeg har alltid vært i fjæra. Jeg er naturlig nok interessert i sjøliv, jeg kommer raskt og greit fram, det er stille og fint langs ruta. Man ser landskapet på en helt annen måte på vannivå.

Biotransport
Som marinbiolog kan han ikke få en mer fagrelevant transportform. Ofte ser han sjø- og landdyr på veien langs fjæresteinene. Er havet stille og vannet klart, ser han sjøbunnen med alt den måtte inneholde.

Ikke for det, han kommer seg utenfor Trondheimsfjorden også. Han har studert polare farvann, både nord og syd, han interesserer seg for tropiske havområder og studerer hvordan de differensierer seg fra Arktis og Antarktis, han trives veldig godt på de store barriererevene i Australia.

Lei av miljø som religion
Deler av marinbiologien som berører klimaforskningen, er i vinden for tiden.

- Miljøovervåkning, svarer han kontant på spørsmålet om hvilket forskningsfelt som opptar ham mest for tiden.

FORSKNINGSSKIPET GUNNERUS: Film tas opp med ROV Minerva på 500 m dyp og overvåkes i operasjonssentralen. Professor Geir Johnsen ser interessante funn med dyphavskoraller ved Ingdalen. Foto: Stig Sund, NTNU NT

- Jeg er lei av at klima og miljøvern som religiøst substitutt. Hva som skjer med kloden er blitt et spørsmål om tro. Jeg savner ydmykhet også blant forskerne, det er tross alt mange ting vi i dag ikke vet.

Johnsens bidrag for å gi noen nye svar ligger innenfor å utvikle generelle metoder og nye innfallsvinkler.

For mange av de samme forskerne går igjen i mediene. Johnsen oppfordrer journalistene til å prøve noen nye navn. Miljø og klima er svære fagområder, et knippe forskere kan ikke være eksperter på alle områder.

Tilbake i kajakken
På Trollasiden renner elver ned i fjorden. Frontene mellom fersk- og saltvann som dannes – og strømningene – tiltrekker seg mye liv, forteller Johnsen.

Johnsen får med seg mye mer av hva som skjer i fjorden enn vi kjørende. En beksvart morgen utenfor Høvringen kjente han gjentatte dunkinger i skroget. Han visste han var i god avstand fra land og godt unna skjær. Ikke så han noe rundt seg, heller. Det viste seg å være et kobbel med niser som ville hilse på farkosten. Han klarte å holde seg på rett kjøl, og kom seg på jobb den dagen også.

Et år satte han seg fore å padle frem og tilbake mellom jobben på Trondheim biologiske stasjon og hjemmet et stykke videre ut fjorden et helt år. Hver dag – sommer som vinter – skvulpet han de seks kilometerne tur-retur. Temperaturrekorden på negativ side av kvikksølvet var 17 grader.

- Problemet da er at sjøvannet fryser på skroget. Kajakken blir jævla tung. Det er ikke å anbefale, advarer han.

Lys som medium
Han unnlater å nevne et enda større problem. Mørket. Langt fra alle gatelys er det stummørkt ute i Trondheimsfjorden midtvinters. Hodelyktens rekkevidde er knapt fram til tuppen av baugen. Man ser ikke bølgene før de treffer farkosten. Kajakken er helt rund under og har ingen kjøl. Kantrer man, er det lett å miste retningssansen i mørket.

- Kajakk er ikke som en båt. Det er kun kroppen som sørger for balansen. Man må være konsentrert til enhver tid. Bølger er også en utfordring. Jeg holder meg nær land. Er vindretningen feil, slår bølgene inn mot svabergene og ut igjen og forstyrrer båten. Er vindretningen i tillegg fra sør-østlig retning ved Trolla, får man virkelig prøvd seg.

Det er lys som er hans medium og hans verktøy. Marin biooptikk, analysering av havets farger, lyshøsting og utnyttelse av lyset i marint plankton.

- Lys er hovedvariabelen for liv. Lyset påvirker oss som mennesker, likeledes er det med alle organismer.

DYKKING er en del av marinbiologens feltaktiviteter. Bildet er fra en reportasje i Universitetsavisa i 1997. Foto: Tore Oksholen/Universitetsavisa

Promiskuøs
Johnsen drømmer om å montere videokamera i bunnen av kajakken. Med dette – samt en GPS som registrerer posisjonering til enhver tid – kunne plaskingen også komme til direkte nytte i jobben. Resultatet kunne blitt en slags videologg over det marine livet langs Trollasiden.

At han som marinbiolog er spesielt opptatt av metodikk, betegner han som ”unormalt”. Johnsen har to’er-stilling på UNIS – Universitetsstudiene på Svalbard, hvor han oppholder seg en til to måneder hvert år. Han tar med seg studentene og bruker havet som lab. Sidesøkende sonarer og optiske sensorer prøves ut. De ser blant annet på forskjeller i kjemiske sammensetninger i organismene.

At han sier tverrfaglighet er et must, er kanskje ikke oppsiktsvekkende i det hele tatt. At han etter egen formulering er ”promiskuøs” i sin omgang med ingeniører og teknologer, er nok mer en spissformulering, om enn et uttrykk for at det enda er ganske lite kontakt mellom biologer og teknologer. Ting ruller og går, likevel. Johnsen jobber mye innenfor NTNUs nye satsingsfelt – NTNU Marine Costal Development. ”Biologen” på Trolla er et av hovedsetene for underfeltet Ocean Space. Her forskes det på biologisk oseanografi og sensorutvikling.

Så er det å tre på seg tørrdrakten igjen, og komme seg hjem. Geir Johnsen håper på medvind.

Av:Tor H. Monsen