PORTRETTET: ARNULF KOLSTAD
Dissidenten (4.10.08, 13:32)

- Det er bedre å bli satt i fengsel enn å bli ignorert, mener Arnulf Kolstad. Det hender han drømmer seg tilbake til NTHs Professorstyre når frustrasjonene over dagens universitetsregime blir for store.

”Ulf doesn’t know it, but in his heart he is the best of believers.”

Slik ender romanen Sachs Street (2002) av den sørafrikanske forfatterinnen Rayda Jacobs. ”Ulf” er oppdiktet. I det virkelige liv heter han Arnulf Kolstad og er professor i sosialpsykologi ved NTNU.

- Norske intellektuelle svikter sitt ansvar som maktas kontrollører, mener Arnulf Kolstad

Det fins mange frafalne ved NTNU. Vi snakker ikke om folk som har mistet sin gudstro, men om vitenskapelig ansatte som har sviktet sitt moralske ansvar – ansvaret som deres dannelse, og utdannelse, pålegger dem om alltid å betrakte de herskende, og de herskende sannheter, med en solid dose skepsis.

Løgnerne
- Om våre samfunnsvitere hadde gått Bush og Blair etter i sømmene før invasjonen i Irak, ville man raskt med sikkerhet kunnet konstatere at de løy. Det fantes ingen masseødeleggelsesvåpen. Jeg skrev selv en kronikk om dette. Hvorfor var tausheten så omfattende? Det kan man undres over.

Og professor Kolstad undrer seg over mangt og mye. Undringene hans får form av en myk og velmodulert stemme, de bølger over bordet som vennlige dønninger, det er som man får lyst til å legge seg ned på benken og hengi seg til terapeutens røst. Før han har fått av jakka og satt seg ordentlig ned på stolen, kommer refleksjonene i en ”stream of consiousness” som setter skriverens penn på en alvorlig prøve.

Kan han mene dette?
Men noen ganger stanser pennen opp, den nøler, ber om å bli lagt ned. Kan han virkelig mene dette?

Kan han mene at universitetsdemokratiet var bedre før da alt ved universitetet, fra rektorvalg til hvem som skulle få parkeringsplasser foran Hovedbygget, ble avgjort av Professorkollegiet?

Kan han mene at demokrati nå ville vært en katastrofe for det kinesiske folk? At det å bli fengslet for sine meninger viser at man i det minste blir tatt på alvor?

Hallo?

Slik kan vi fortsette. Men ved nærmere ettertanke er vel dette selve lakmustesten på om man sitter overfor en ekte dissident - Arnulf Kolstad er genuint uinteressert i å stryke folk med hårene. For å si det med herværende styreleder ved NTNU: Han driter i hva folk mener om ham.

Vi holder pennen i et fast grep.

"Den som leter..."Arnulf Kolstad har en religion: Poteten. Den dyrker han i egen hage.

Arnulf – en romanperson
“A tall Norwegian called Ulf with ice-blue eyes and silver locks.”

Slik presenteres (Arn)Ulf i Sachs Street. Personen ”Ulf” er en fiktiv skikkelse, i en roman om sørafrikanske kvinneliv. Jacobs tilhører apartheid-konstruksjonen ”coloured” og emigrerte landet som ung, for å vende tilbake i 1995.

Ikke så lenge etter traff de to hverandre helt tilfeldig ved et sørafrikansk universitet. De ble venner, så fortrolige at hun fant plass til ham i sin neste roman.

"Jeg fant, jeg fant!" - At en potet kan puttes i jorda og bli til 5, er et mirakel. Men å tro på noe betyr ikke at man må lage en dogmatisk religion ut av det.

I et tidligere intervju spurte vi ham om hva han synes om ”Ulf” og da svarte han at han vel syntes fyren var litt grunn – en godhjerta nordboer, ikke utstyrt med verdens mest avanserte sjelsliv. Men at i bunn og grunn var det ganske ok å få et eget liv som romanfigur.

Det hører med til historien (sic!) at hovedpersonen i Sachs Street har et nokså amorøst forhold til sin Ulf. Selv blånekter Arnulf for at noe slikt skjedde i virkeligheten. Som de sier:

- Vi var bare gode venner.

Dras mot yttergrensene
“I didn't sleep that night, I stayed in the attic. Ulf didn't ask why. He never asks.”

Når man studerer den nå 66-årige Arnulf Kolstads liv, danner det seg et mønster. Selv formulerer han det slik:

- Jeg har en dragning mot kontinentenes ytterkanter.

I 1999 benyttet han sin sabbatical, sitt friår, til å seile over Atlanteren, seilte inn i orkanen Lenny og holdt på å gå til bunns. To år tidligere seilte han rundt Svalbard. Sitt siste akademiske friår, i 2004, tilbrakte han i Beijing. Det ble starten på et nytt forskningsmessig interessefelt.

Foruten Sør-Afrika og Kina og Atlanteren har han fartet rundt i Sibir, og han har vandret i Ildlandet på sørspissen av Argentina. Også i sin forskning og i sitt intellektuelle liv for øvrig trives han åpenbart best i kontinentenes ytterkanter.

“I stay with Ulf because he makes me laugh, and keeps me interested with his knowledge of things, his wit, his vulnerabilities …”

Das Ding an sich
Vi kunne ha spurt ham om hva som opptar nå. Spørsmålet er overflødig, for svaret kommer uansett.

- Min vitenskapelige interesse er rettet mot strukturene under tingene slik de framtrer. Jeg vil ha tak i det som virkelig er, som forklarer det vi ser, sier han.

Det var Immanuel Kant som best formulerte dette skillet mellom ”Das Ding an sich” og ”Das Ding für mich”. Tingen slik den virkelig er, og slik den framtrer for meg.

Dette skillet mellom den objektive og den subjektive virkeligheten ble supplert med et tredje skille ikke så lenge etter Kant, av språkfilosofen Ludvig Wittgenstein – Språkets verden. Vi erkjenner virkeligheten gjennom språket, og slik utgjør språkets grenser også grensene for vår bevissthet.

Dette opptar sosialpsykologen Kolstad.

Lysenko?
- På et tidspunkt i historien tilegnet vi oss et språk til å tenke med, dermed har vi en egenskap ingen andre arter har. Det er gjennom språket vi sosialiseres inn i en kultur, slik tilegner vi oss den. Derfor kan du si at ervervede egenskaper kan arves.

- Er vi over på Lysenko nå?

- Nei, ikke slik, ikke genetisk eller biologisk arv, men kulturell. Jeg tenker på våre mentale grunnstrukturer, ting vi lærer oss og som vi fører videre. Det var den russiske kulturpsykologen Lev Vygotskij, også kalt ”Psykologiens Mozart”, som viste oss hvordan bevisstheten skapes ved å tilegne oss kulturen vi fødes inn i.

Dette har vært forskingsfeltet hans de siste fem-seks årene: hvordan vår biologiske arv, våre instinkter og elementære dyriske drivkrefter overstyres av kulturen og dens nedslag i bevisstheten.

- Vår forestilling om at mennesket essensielt sett er et biologisk tilpasset vesen, stemmer vel strengt tatt ikke noe godt med virkeligheten. Du kan se på Tasmania – engelskmennene brukte ikke lang tid på å utrydde aboriginene, som var optimalt tilpasset klimaet og naturen. Eller du kan se på Norge i dag – hvem er det som sprer sine gener raskest her nå? Det er i hvert fall ikke de klimatisk tilpassede etniske norskingene.

Fabrikken NTNU
Mennesket kan overstyre sin natur gjennom å foreta valg. Disse valgene er fortrinnsvis tuftet på moralske og etiske overlegninger.

Her henter professoren seg inn til sin akademiske hverdag.

- Vi oppfordrer oss selv og våre studenter til å foreta bevisste valg. Eller – idealet er at vi gjør det.

For også her er det stor avstand mellom virkeligheten slik vi tror og mener den er, og slik det egentlig er.

- Å arbeide ved NTNU anno 2008 er å tilpasse seg et økonomisk system hvor det primært handler om verdiskaping, som om universitetet var en bedrift.

- Ok. Du beklager deg over at alt var bedre før. Er du en overvintret tilhenger av det Humboldtske universitetet?

- Vel. Nei, i mitt hode handler dette om evnen til å velge bevisst, i stedet for bare å drive med. Eksempelet med Irak-invasjonen har jeg nevnt. Intellektuelle ved de norske universitetene lever ikke opp til sin viktigste misjon, som er å kunne kritisere makthavere og vedtatte sannheter uten tanke på egen gevinst eller karriere.

Professorer og kommunister
- For øvrig var en del ting faktisk bedre før. Jeg begynte ved NTH i 1962. Det ville vært utenkelig å ha et så nært forhold til næringslivet den gang som universitetsledelsen tilstreber nå. Da var slike funksjoner ivaretatt gjennom Sintef.

- Du snakker om en tid hvor Professorrådet var tilnærmet allmektig. Vil du det?

- Ja, faktisk. Da var det velutdannede, flinke folk som styrte. Nå styres det av profesjonelle administratorer som tror de arbeider i næringslivet.

- Du må vel kunne karakteriseres som en ekte 68-er. Kunne du forestilt deg den gang at du skulle komme til å ønske professorveldet tilbake?

- Men studentopprøret rettet seg bare i liten grad mot professorene. Det var de allmenne maktstrukturene som var målet. Professorstyre er bra. Dette var et styresett som kunne vært modellert etter det kinesiske kommunistpartiet.

Dette skal professor Kolstad få lov til å forklare. Men først en liten omvei.

Når det ringer i telefonen …
”Our life is quiet. There're no witches, no wolves, no angry kings or lost little girls.“

Arnulf med katta Raptus. Katter går sine egne veier. Kolstad også.

Det hender ikke så rent sjelden at journalister ringer Arnulf Kolstad. Selv ringer han aldri. Men han har en særegen evne til å komme opp med interessante og reflekterte kommentarer om svært mye av hva reporterne måtte komme på å spørre om. Denne evnen provoserer nok en og annen professorkollega.

Det er uansett et faktum at Morgenbladet i fjor kåret ham til den 42. mest siterte professoren i Norge – og den tredje mest sitert av NTNU-professorene, bare slått av Anders Todal Jenssen og Inggard Lerheim.

- Gir det deg makt?

- Jeg får jo ikke gjennomslag for mine meninger. Kanskje er det en kamp mot vindmøller. Jeg er 66 år, kanskje det er tida for å stikke fingeren i jorda her. At jeg har drevet på med dette, skyldes at jeg liker det.

Her må det skytes inn at professoren ikke virker nevneverdig nedtrykt over å konstatere sin manglende innflytelse. Når vi spør ham om han ikke heller skulle søkt virkelig makt i yngre år, for eksempel som politiker, blir han genuint forferdet

- Det kan jeg trygt si: Jeg ville vært totalt uegnet. Jeg satt i bystyret i Trondheim for Sosialistisk Folkeparti i en periode i slutten av 60-årene, så jeg vet godt at gode argumenter ikke avgjør politiske kampsaker. Jeg ville dessuten aldri ha overlevd partipisken.

Dette med demokratiet
Kolstad har for vane å dra bort fra Norge for å finne ro til å forske. Interessen for kultur og bakenforliggende strukturer har han fått utløp for i Kina. Datteren hans er utdannet ballettkoreograf, og hun inviterte ham til Beijing i 2004 for å se hennes oppsetning av Peer Gynt. Det besøket åpnet noen nye dører.

- Kontrastene mellom kinesisk og vestlig kultur viser framfor noe i hvilken grad kultur bygger vår bevissthet. Dette handler også om politikk. Kina er et land hvor man tenker kollektivt, hvor kollektivet kan ledes av en opplyst elite. Dette fungerer godt.

- Men det var dette med demokrati …

- Jada. At USA skulle være mer demokratisk, der man må være mangemillionær for i det hele tatt å kunne stille til valg som president, har jeg vanskelig for å se. I det kinesiske kommunistpartiet går man gradene, hvor de beste plukkes ut til stadig høyere posisjoner.

Fengsel framfor glemsel
- Greit. Hvor befinner så Kinas Arnulf Kolstad seg? I eksil, eller i et bortgjemt fengsel?

- Nå skal jeg si noe som kan virke litt vel barskt: I USA, eller Norge for den saks skyld, tolereres man i hjel. I Kina blir ens meninger tatt så alvorlig at man kan bli fengslet for dem. Personlig er jeg ikke i tvil om hva jeg ville valgt, om det sto mellom å bli puttet i ei celle eller å bli ignorert.

- Du ville valgt fengsel?

- Riktig. Tror du på noe, må du være beredt til å ta følgene.

“[Ulf] tells me that if he believed in God, he would be Muslim. I don't say anything. Ulf doesn't know it, but in his heart he is the best of believers.”

Tekst og foto: Tore Oksholen