LESERBREV

Einar Johan Aas: 3+2 eller 2+1 og 2+3? (9.10.08, 13:52)

Den eksterne evalueringen av NTNUs sivilingeniør-utdanning har ført til debatt her i Universitetsavisa. Og takk for det! Det ville vært pinlig om vi vitenskapelige ansatte ikke hadde brydd oss.

Trond Andresens uvennlige reaksjon på et intervju her i avisa med prorektor Julie Feilberg er overraskende. Den reaksjonen ble godt kommentert av student Sverre Midthjell. Spørsmålet om 3+2 ved NTNUs siv.ing.utdanning fortjener mer diskusjon. Utgangspunktet er som kjent Bologna-avtalen, som også Norge tiltrådte da Jon Lilletun var utdanningsminister. Hovedbegrunnelsen for 3+2 er aktverdig: det vil fremme studentmobilitet i Europa.

Situasjonen minner meg om min egen videregående utdannelse. Den gang var det realskole og/eller gymnas etter folkeskolen. Det var lagt opp til to løp. De to første årene var felles. Så kunne en enten ta ett år til, og få eksamen fra realskolen, og så komme seg ut i jobb. Eller en gikk tre år til i gymnaset, og kom ut med eksamen artium.

Vi kan gjøre noe lignende med våre studier også. Det betyr at elevene fra videregående skole søker seg INN på et studieprogram. Etter to år kan de velge om de vil ta en Bachelor med et eget tredje år, eller om de vil gå rett fram til en Master. De som tar Bachelor vil fortsatt kunne ta en Master etterpå. De vil da bruke ett år ekstra.

Sett fra søkerne sin side, vil mange føle trygghet med en mulighet for avsluttende Bachelor etter 3 år. Samtidig vil de som opplagt er av Master-materiale kunne kjøre et stødig løp mot denne graden.

Sett fra NTNU sin side, vil et slikt løp gi oss flere søkere totalt sett. Det vil koste mer penger å gjennomføre noe slikt, selvsagt. Men det burde være mulig å begrunne dette opplegget overfor departementet.

Når vi går nærmere inn på de forskjellige universitetene i Europa sine implementasjoner av Bologna-erklæringen, finnes det varianter av den typen jeg skisserte. Bare i Storbritannia finnes det mange forskjellige vrier på dette.

Einar Johan Aas