PORTRETTET: EGIL BAKKA
Livet er en folkedans (13.10.08, 08:26)

18. november får professor Egil Bakka tildelt St. Olavs Orden for sin innsats for folkedansen. Som seg hør og bør møtte han kona på dansegulvet.

RØRT, MEN FATTET: - Jeg ble rørt over at så mange kolleger har argumentert så sterkt for at jeg skulle få denne flotte utnevnelsen, sier professor Egil Bakka. Foto: Solveig Hovstein.

Sist uke ble det kjent at Egil Bakka er utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for folkedansen.

Det er et langt forskningsliv som nå krones med heder for professoren ved musikkvitenskap ved NTNU.

Danseglede
Det hele startet etter at han ble konfirmert. Da ble Egil Bakka med på et folkedanskurs og ble svært interessert i dansinga. Etter kort tid ble han instruktør.

- Da jeg kom til Bergen for å studere, fant jeg ut at det var mye folkedans rundt omkring som ikke var samla inn eller på annen måte tatt vare på. Jeg søkte om støtte og begynte å samle inn folkedans som student.

I Bergen studerte han først fransk, så folkeminne og kunsthistorie, før han tok hovedfag i etnologi, men det var folkedansen som fikk styre retninga og livsvalgene.

Drivkraften bak det hele er gleden. Gleden ved selv å danse og gleden ved å ta vare på tradisjonsuttrykk andre har glede av.

- Dans er kilde til så mange gode ting. Dans er en måte å uttrykke seg på kroppslig som jeg synes er veldig viktig. Det sosiale er også en betydelig del. Det kroppslige og fysiske er bra for oss på mange måter. Når du danser, kan du ha en høy hjertefrekvens over lang tid, du føler det likevel ikke som veldig slitsomt, fordi du har motivasjonen og gleden ved å danse.

Beskjeden
På veggen til Egil Bakka henger en plakat med bilde av en svært kort mann som danser med en høy kvinne. Bildet får journalisten til å dra på smilebåndet, begge ser ut til å ha det like gøy med dansinga. En annen plakat har apellen «la langleiken leve».

Bakka har gjort sitt for å ta vare på folkekultur og dansetradisjoner. Det har blitt mange turer på kryss og tvers og langsetter Norge i løpet av årene for å dokumentere kjente og mindre kjente danseformer. I pressemeldinga vedrørende tildelinga av St. Olavs Orden skriver kansellisjef Egil Vindorum at «Han har gjennom mer enn førti år bygd opp et omfattende dokumentasjonsarkiv om tradisjonsdans i Norge og samtidig formidlet forskningsbasert kunnskap i både et allment formidlingsperspektiv og som grunnlag for akademisk utdanning».

Egil Bakka selv er beskjeden over utnevnelsen.

- Jeg ble rørt over at så mange kolleger har argumentert så sterkt for at jeg skulle få denne flotte utnevnelsen. Det er veldig hyggelig å se at folk setter pris på en. Det kaster også lys over selve arbeidet og viser at det blir verdsatt. Det har noe å si både for arbeidsmiløet og institusjonen min, sier han.

Ukjent forskningsfelt
Den systematiske innsamlingen startet i 1966, og Bakka har siden 1973 stått i spissen for innsamling av folkedans for Rådet for folkemusikk og folkedans. Han har gjort en stor innsats for å bygge opp studiet innen folkedans ved NTNU, og har også vært den sentrale læreren her.

- På Universitetet i Bergen var det å skulle samle inn danseformer en veldig fjern sak i starten. Dans var jo ikke et fag på universitetet, og folkedans enda mindre. Men innenfor fagfelt som folkloristikk ble jeg møtt med forståelse for at dette hadde relevans.

Bakka har også utviklet flere måter å dokumentere dansen på.

- Jeg begynte med å skulle skrive ned de forskjellige danseformene og avartene, men det ble altfor komplisert. Så etter det første året innså jeg at man måtte ha et filmapparat.

Det ble utviklet en metode hvor det ble samarbeidet med folk lokalt. Disse ble gjerne overrasket når de så bestefaren eller andre bruke danseformer de ikke visste fantes. Denne positive overraskelsen gjorde gjerne at de ville lære seg disse formene.

- Vi lagde vi et system slik at de yngre kom hit til Rådet for folkemusikk og folkedans for at vi sammen skulle analysere materialet. Vi lærte oss dansene fra filmene og de kunne reise tilbake til sine hjemmiljø og treffe de eldre igjen, se på filmene sammen og i samarbeid med oss holde kurs for å lære bort dansene videre. Vi hadde lagt noen pedagogiske linjer, og de yngre i det lokale miljøet fikk ansvaret for å lære bort dansene videre.

Reproduserer liv
- Jeg tenker på dette på samme måte som det å sette ut fisk. Du tar grunnlaget inn på et kontrollerbart område slik at du kan produsere det på nytt. Når vi fører det tilbake til det lokale miljøet igjen så lever det sitt eget liv igjen slik det gjorde før, kan vi håpe på.

Bakka har selvfølgelig holdt godt på sitt vakre mål fra Sauda i Ryfylke. Der vokste han opp på en fjellgård litt ovenfor bygda og så mye til det gamle bondesamfunnet slik det var før industrialiseringen kom.

Det boklige og teoretiske lå allikevel lettere for ham enn å skulle drive gård, og studier i Bergen ble veien videre.

Helt uten kontakter var han ikke, han kjente allerede til folk i folkedansmiljøet der. Her tok han tok fransk mellomfag, som han i ettertid har hatt stor nytte av, men filologi var ikke det rette sporet.

Etter hvert fant han ut at han skulle satse på å gjøre noe innen fagområdet hvor han kunne inkorporere hobbyen folkedans. Det var på den tida mer eller mindre utenkelig at det skulle være en jobb å få innen dette fagområdet. Men det viste seg å ikke være grunn til bekymring. Han gikk rett inn i jobb hos Rådet for folkemusikk og folkedans bare måndeder etter at han var ferdig med magistergraden.

Traff kona på dansegulvet
- Det var jo veldig spennende å oppleve på sin egen kropp de tingene folk har gjort. Jeg har fått muligheten til å prøve mange forskjellige danser, men jeg hadde aldri tid eller mulighet til å lære meg dansene grundig. Jeg ville gjerne prøve dansene for å hjelpe folk i gang med å lære selv, for så å lære dem videre igjen, forteller Bakka.

Kona traff han selvfølgelig på dansegulvet. Sammen har de to sønner, som også har danset omtrent siden de begynte å gå.

Dansen har også ført ham ut i verden på konferanser og for å holde foredrag om dans ved andre universitet.

- Dans er en sosial ting, og det har også gitt gode internasjonale nettverk fordi det er forholdsvis få i hvert land som driver med danseforskning.

Bakka er forfatter og medforfatter av flere kjente bøker om dans. I 1978 ga han ut den populærvitenskaplige standardboka Norske dansetradisjonar. Grunnbok i folkedans og Europeisk dansehistorie er andre utgivelser han har stått bak.

Ved å finne ut mer om kulturen rundt dansinga og bakgrunn, har han også blitt interessert i andre folkekulturelle uttrykk, som bunadsarbeid.

Dansens betydning
Dansen dannet tidligere gjerne rammen for sosialt samvær, spesielt blant ungdom. Lengre tilbake i tid, da det var mer problematisk for ungdom å omgås fritt og vanskelig for gutt og jente å komme i nærheten av hverandre, var dansen en spesiell mulighet til det. Dansen var noe man delte og hadde felles, i større grad enn i dag hvor det er så mange forskjellige ting som skjer.

- Du kan aldri skrive ned ting slik at det erstatter inntrykket av å sitte og se dansen, men du kan rekonsurere rimelig greit hva dansen har gått ut på. Vi bruker noe som heter Labanotasjon, det er et system som gjør at man kan beskrive hvordan alle kroppsdeler beveger seg fra ett punkt til neste punkt. Det vil aldri bli like presist som å se det, men du kommer ganske nært. Vi bruker generelt en kombinasjon av film og analysert materiale, forteller Bakka.

Dans var lenge både jobb og hobby for ham, men i lengden ble dette i overkant.

- Nå er dansen jobb for meg. Det er fint å ha tid til litt andre ting også, innrømmer han.

Problematisk dans
Dansen har alltid vært sett på som problematisk i samfunnet på forskjellige måter. Religiøse tanker postulerer gjerne at det kun er det åndelige som har verdi, ikke det kroppslige. Det har vært store spenninger mellom religion og dans i Europa, spesielt innenfor kristendommen, men også til dels i islam. Andre religioner har hatt dansende guder og dermed et helt annet forhold til dans.

Bakka mener det fortsatt er mye som kan gjøres for å fremme folkedanskulturen.

- Folkemusikken står sterkt i Norge, men folkedansen står fortsatt noe svakere. Det er så mange ulike aktivitestilbud, og det er vanskelig å nå igjennom. Mye baserer seg på frivillig arbeid, og det er ikke nok. Det hadde vært et ønske å få folkedansen inn i kulturskolene. Men det skjer også mye positivt nå, og vi har et prosjekt, «Bygdedanser», som får med seg mye ungdom rundt omkring i landet.

Statsbudsjettet for neste år slo også positivt ut for folkedansinteresserte. Rådet for folkemusikk og folkedans vil få en økning på 2,15 millioner kroner, noe som vil gi et stort løft.

Bakkas håp er at dansen kommer inn i utdanningsinsitusjoner, både fordi dans er viktig som sosial felles plattform, men også for å skape kunst.

- Folkedansen har muligheter i seg i begge retninger. Dette er en stor ressurs som ennå er lite utnytta, avslutter den vitale danseprofessoren.

Tekst og foto: Solveig Hovstein