LESERBREV

Eivind Hiis Hauge:Noen pip fra hornet på veggen (17.10.08, 08:39)

Det som trigget denne epistelen akkurat nå, er siste utgave av min ellers utmerkete kollega Ivar Bjørgens gjentatte utgytelser, og deres preg av insinuant tungsinn. Etter tre års karantene, har jeg enstemmig besluttet at en gammelrektor kan tillate seg noen pip fra hornet, blant annet for å protestere mot de hemningsløse generaliseringer som er blitt Ivar Bjørgens varemerke.

Valgte kontra tilsatte ledere. Som den (foreløpig?) siste valgte rektor på NTNU, må jeg tilstå at jeg var lite imponert over kvalitetssikringen innbakt i valgprosessen som brakte meg dit. Jeg er derfor stolt over å ha medvirket til at min etterfølger ble utnevnt gjennom en prosess som kombinerte flere hensyn, med både kvalitetssikring og forankring rimelig ivaretatt. Detaljene i en slik prosess både kan og bør diskuteres. Selvsagt! Jeg er likevel overbevist om at en balansert prosess, med styret som endelig ansvarlig for (åremåls-)tilsettingen, er langt å foretrekke for urnevalgets dunkle anonymitet i konfrontasjonen med mer eller mindre ukjente kandidater. Prosessene for utpeking av ledere på fakultets- og instituttnivå bør, etter min mening, vurderes tilsvarende.

I universitetssammenheng innebærer dette at den tilsatte, enhetlige lederen på alle nivå har bakgrunn og innsikt som forsker og universitetslærer. Rektor må ha professorkompetanse! Slik rammeverket nå er, demokratisk vedtatt av Stortinget, vil valgt rektor innebære delt ledelse mellom universitetsdirektør og rektor. Selv opplevde jeg den delingen som paradoksal: I det daglige lå essensielt alt styringsansvar hjemlet hos direktøren, mens rektor ved hvert styremøte plutselig var konge på haugen, i egenskap av styreleder. Samtidig forventet resten av styret, rimelig nok, at rektor og universitetsdirektør var noenlunde samkjørte om de forslag direktøren framla for styret. En slik rufsete ordning innbyr til konflikter på den ene siden, og til ansvarsfraskrivelse på den andre. Men selvsagt: Den slags innbydelser skal man gjøre sitt ytterste for å avslå! Likevel, som system var og er den gamle ordningen ikke god. At forskere i lederstillinger selvsagt trenger oppbakking av administrativ kompetanse, er en annen sak.

Medvirkning og demokrati. Demokrati er et altfor viktig begrep til å misbrukes lokalt som (ved sin påståtte negasjon) skjellsord. Vi kan ha forskjellige meninger om den beste måten å organisere et universitet på, men la oss alle få lov til å oppfattes som demokrater, uansett. Ivar Bjørgen er misfornøyd med NTNUs styre og ledelse i håndteringen av en bestemt sak. Det er selvsagt utmerket at han sier tydelig fra om det. Men jeg håper vi kan være enige om at bruk av Mugabe som referanse er å gå temmelig langt over streken.

Det er pinlig, men jeg minner om det nok en gang: NTNU er bundet av de rammer Stortinget og i neste omgang Kunnskapsdepartementet, setter for vår virksomhet. Vår lokale handlingsfrihet er i høy grad begrenset av demokratiske beslutninger i nasjonale organ. Vi kan være gnistrende uenig i noen av disse beslutningene, vi kan synes de vitner om manglende innsikt og sviktende klokskap, vi kan protestere høylytt, individuelt eller kollektivt, men vi er bundet av dem. Kvalitetsreformen er besluttet av Stortinget, ikke påført oss av et geskjeftig rektorat, tellekantsystemet er som system (om ikke i detaljer) pålagt oss ovenfra, ikke av et innsiktsløst NTNU-styre. NTNU har blant annet et nasjonalt hovedansvar for å utdanne sivilingeniører, og for å drive teknologisk grunnforskning, i balansert samspill med næringslivet. At NTNU er Norges mest markedsrettede universitet er derfor en nødvendighet, ikke et suspekt utslag av interne særinteresser.

Men når rammene er gitt, gjenstår naturligvis et betydelig lokalt handlingsrom. Og hvordan dette skal utnyttes, er opp til oss alle, og til styre og ledelse. Viktige spørsmål bør i forkant av beslutninger diskuteres åpent og grundig, i tråd med NTNUs verdigrunnlag. Spørsmålet er da hvordan slike diskusjoner, store som små, organiseres. Ikke enkelt i en organisasjon med flere tusen ansatte, der avstanden mellom ledelse og grunnplan uvegerlig er stor. Den mangfoldige, faglige spisskompetansen ligger på grunnplanet, mens ansvaret for universitetet som samfunnsinstitusjon ligger hos styret og ledelsen. Når mange ansatte gir uttrykk for avmakt i forhold til et system de oppfatter som ovenfra og ned, er det grunn til å gå i den konstruktive tenkeboksen. Jeg prøver meg med noen forslag: Funksjonene til institutt- og fakultetsråd bør strammes opp. De bør pålegges en fast møtefrekvens, med noen faste og noen situasjonsavhengige punkter på sin dagsorden, og med krav om møtereferater som sendes oppover i systemet. Dette ikke for å forkludre ansvaret for beslutninger. Det ligger der det bør ligge: Hos ledelsen på det aktuelle nivå. Men den foreslåtte ordningen vil etablere et lavterskel system for informasjonsflyt oppover. Lederne på alle nivå har jo ikke bare ansvar for å ta beslutninger, men også for å utvikle en åpen medvirkningskultur. En systematisert informasjonskanal oppover vil understreke dette.

Utviklingen av en åpen og konstruktiv medvirkningskultur er krevende, uansett ledelsesmodell. Den avhenger av oss alle, som enkeltpersoner. Men den avhenger også av vettug organisering av debatt og informasjon. Og den avhenger av at når beslutninger er tatt, blir de respektert.

Ytringsfrihet med tilhørende ansvar. Med et moralistisk pip fra hornet som innledning, avslutter jeg i samme stil. Jeg regner med at alle er helhjertet positive til en åpen og fordomsfri debatt om spørsmål som angår universitetets utvikling. Men en slik debatt forutsetter et konstruktivt debattklima. Det innebærer også respekt for andre og for andres meninger. Det er utmerket at synspunkter gjøres tydelige og gjerne settes på spissen. Men personlig stempling av motstandere er og blir helsefarlig forurensing. Professor Svein Kristiansens omtale av styreleder Marit Arnstad tidligere i høst var stygg og usaklig, og ekstra ille når overtrampet kom fra en sentral tillitsvalgt. Og når professor Tor G. Syvertsen reiser en betimelig debatt om NTNU-sponsing, sauser han det inn i personlige invektiver som ikke akkurat er inviterende til en saklig debatt. De angrepne tok det i begge tilfeller beundringsverdig pent. Jeg er ikke i tvil om at usiviliserte innlegg er en større trussel mot en åpen og fordomsfri debatt enn frykten for (fiktive) sanksjoner fra ledelsen. Kanskje er problemet i vår elektroniske tid det en kollega tidligere påpekte: E-post er dessverre ikke utstyrt med en (forsinkende) barnesikring!

La meg avslutte med en from påpekning: Det er ingen logisk motsetning mellom å være professor og å ha alminnelig folkeskikk!

Eivind Hiis Hauge