Torturen vender tilbake (22.10.08, 10:28)

Forrige gang statlig anvendelse av tortur ble inkorporert som et legalt virkemiddel i vestlig jus og politikk, tok det 500 år å bli kvitt den. Spørsmålet er hvor lang tid det vil ta denne gangen, sier professor Mattias Gardell. Han har skrevet "Tortyrens återkomst".

Det var en gang tortur var noe som "de andre" drev med – nazistene, kommunistene, Keiserrikets Japan, Pinochets Chile. Nå er det inkorporert i vestlige, liberale staters rettstenkning, det gjøres i full offentlighet, man lager lover som regulerer bruken. – Det er et stort og omfattende prosjekt Bushs regime dro i gang, hvor målet er å gjøre oss alle til medskyldige i bruk av tortur, sier professor Gardell.

HAR STUDERT TORTUR: Mattias Gardell mener vi alle blir medskyldige fordi vi faktisk har kjennskap til torturen som foregår i den såkalte kampen mot terror.

Mattias Gardell er professor ved Teologiska institutionen, Religionshistoria, Uppsala Universitet. Tirsdag holdt han gjesteforelesning på Dragvoll i forbindelse med boka Tortyrens åkerkomst, hvor han har gjort feltstudier i USA og Midt-Østen, samt gravd seg ned i amerikanske militære arkiver. Boka er en analyse av torturens kulturhistorie. Bushs ”War on Terror” utgjør det aktuelle bakteppet.

Nå torturerer også de gode
At tortur benyttes også av ”the Good Guys”, er ikke noe nytt. Man vet at franskmennene brukte det i Algerie, amerikanerne i Vietnam. Også britene har sine svin på skogen. Men det var ikke noe man snakket høyt om. Tortur var belagt med skam; forsvar av den tabu i den offentlige debatten. Slik er det ikke lenger.

Hvordan kunne dette skje?

Professor Gardell begynner med jussen.

- ”Nine Eleven” var det store vannskillet. Med George W. Bush i presidentstolen ble bruken av tortur autorisert og regulert. Men han kunne til en viss grad kople seg på den amerikanske konstitusjonen: Der ble tortur forbudt, noe som var et framskritt den gangen – men forbudet gjaldt kun hvite, sier Gardell.

Bushs tidligere justisminister rådet ham tidlig i et internt memo om å oppheve Genevekonvensjonens ”foreldede paragrafer”. Det skjedde gjennom en rekke juridiske krumspring.

Hvor alvorlig er ”alvorlig smerte”?
Ta forbudet mot å påføre en fange ”alvorlig smerte”. Hva gjør man med det? Man innsnevrer definisjonen av hva det er. I Bush-administrasjonens nyspråk ble ”alvorlig smerte” avgrenset til å gjelde smerte som, når påført, medfører akutt risiko for organkollaps. Ikke bare det: Denne smertepåføringen som kan føre til organkollaps, må være overlagt.

Altså: Om en forhørsleder påfører sitt offer en smerte som ikke har til hensikt å ødelegge et eller flere av dets organer, kan ikke denne smertepåføringen defineres som tortur.

Et annet grep som ble gjort, var å finne opp en ny kategori fiender. Når nasjonale og internasjonale lover og regelverk setter grenser for hva man kan gjøre mot soldater såvel som sivile, introduserer man en ny kategori: ”illegalt stridende”.

En tredje innfallsvinkel er ulovlige straffemetoder: ”Straff” defineres som noe man ilegger for handlinger som er begått. Dersom det man gjør er for handlinger som ennå ikke er begått, kan det, juridisk sett, ikke defineres som straff.

Dette er noen av de juridiske grepene som ble tatt. Men hvordan kunne tortur bli akseptert i offentligheten?

Liberal tortur
Når noen kan straffes for noe de har til hensikt å gjøre, hvor reaksjonen går foran aksjonen, ble bruk av tortur legitimt for å avverge framtidige terroranslag.

- Det er dette jeg kaller ”Den liberale torturideologien”, sier professor Gardell.

Idealet er Jack Bauer i serien ”24”.

- Jack er en godhetens ridder, ren av hjerte, men av omstendighetene tvunget til å ta tortur i bruk for å hindre terroristene i å begå forferdelige handlinger. Erkeeksempelet er bomben som er plassert i sentrum av en stor by, og terroristen ikke vil fortelle hvor den er, og man må finne bomben før den går av, sier Gardell.

Hvem vil kritisere Bauer & Co for å gjøre det som er nødvendig for å berge livene til tusener av uskyldige?

Dermed får man situasjoner hvor fiksjonen hermer virkeligheten, som hermer fiksjonen. Howard Gordon, produsent i "24" og ansvarlig for å skrive torturscenene, har hentet inspirasjon fra CIAs manualer for ekstraordinære forhørsteknikker. I neste omgang forteller en av de befalshavende på Guantánamo ifølge Gardell om hvordan fangevokterne der har "24" som en favoritt, og hvordan de henter inspirasjon fra serien.

"24"-terroristen unntaket
Men i virkeligheten utgjør ”24”s typiske terrorist unntaket, poengterer Gardell.

Fangene på Guantánamo utsettes for ulike former for tortur – fra ”vanntortur” til søvndeprivasjon, innestenging i små bur, psykisk fornedring, samt det at man aldri vet når man slipper ut. Hvor mange av dem er terrorister?

- I henhold til Pentagons egne tall fra 2005 er åtte prosent av fangene mistenkt for å ha deltatt i terrorhandlinger, mens 55 prosent med sikkerhet ikke har hatt noe med terrorhandlinger å gjøre.

Men hvis det er slik – hvordan havnet de der i første omgang?

- Igjen viser Pentagons egne statistikker at bare fem prosent av dem er tatt av amerikanske styrker. Hele 95 prosent av fangene på Guantánamo er tatt av dusørjegere, sier Gardell. Fangene blir tatt av ”frilansere” som selger dem til amerikanerne.

- Den yngste fangen på Guantánamo var 13, den eldste 78, forteller han.

Risser inn sin makt
Hvis det er slik at de fleste fangene er uskyldige, kan man spørre seg hvorfor de i det hele tat blir utsatt for tortur. Her griper professoren til Michel Foucault og analyser av maktens anatomi og ideologi for å finne svar.

- Det blir for enkelt å si at makten torturerer for å spre skrekk og handlingslammelse. Når man torturerer en person man vet ikke besitter viktige hemmeligheter, blir offeret en arena hvor et politisk rituale utspiller seg – torturofferets kropp blir et landskap hvor den overlegne staten risser inn sin makt, sier han.

Da blir det et selvstendig poeng at dette ritualet spiller seg ut i full offentlighet: Som i inkvisisjonens høytid, da kjetterne fikk rullet tarmene sine opp på tromler til folkelig forlystelse.

- Vi vet hva som skjer på Guantamano, i Abu Graib. Ikke bare ikke vet vi det – vi vet også en hel del om hvordan det skjer. Dermed kan vi ikke, som den jevne tysker under jødeutryddelsene, påstå at vi ikke visste. Vi verves som aktive medskyldige, sier professor Gardell.

Og ferske undersøkelser forteller at tortur er blitt et allment akseptert virkemiddel. Nesten annenhver amerikaner godtar nå bruk av tortur som forhørsteknikk - om målet er å redde liv, er flertallet opp mot åtte av ti, viser undersøkelser utført av world public opinion.

- Guantánamo vil bli stengt
Gardell tror Guantánamo blir stengt etter at Bush har forlatt Det hvite hus, uansett hvem som overtar. Det sysles allerede med planer om å straffeforfølge sentrale personer som Condoleezza Rice, Donald Rumsfeldt og tidligere justisminister Alberto Gonzales.

Vil Bush selv noen gang kunne bli tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten?

- Det skjer neppe. Men om noen av disse menneskene får en arrestordre på seg i det internasjonale samfunn, vil de ikke kunne reise særlig langt utenfor USAs grenser før de risikerer å bli stilt for retten. Det ville virkelig vært noe.

Vil bruken av tortur få mer, eller mindre offentlig aksept etter Bush? Mattias Gardell er både pessomist og optimist.

- Det er ikke for sent. Det internasjonale samfunnet kan fremdeles samle seg for å markere sin avsky. Men da Inkvisisjonen integrerte tortur som en del av det kristne rettsvesenet, tok det 500 år å få den bort. Det bør ikke ta like lang tid denne gang.

Av Tore Oksholen (tekst og foto)