- For passive mot forskningsjuks (21.10.08, 16:15)

Det mener professor Dag Bratlid om det nasjonale utvalget for granskning av forskningsjuks. Så hva har egentlig utvalget bedrevet i løpet av det drøye året det har eksistert?

FAKTA

”Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning.” Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning. MANDAT – Granskningsutvalget for uredelighet i forskning: Vurdere og behandle konkrete saker hvor det er mistanke om alvorlige tilfeller av uredelig forskning. Bidra til at en forsker som urettmessig har fått sitt navn knyttet til en påstand om uredelig forskning, får gjenopprettet sitt omdømme. Samarbeide med institusjoner, bedrifter og oppdragsgivere om behandlingen av sakene. Utvalget skal også samarbeide med de nasjonale forskningsetiske komiteene og bidra i arbeidet med å forebygge vitenskapelig uredelighet.

I fjor sommer nedsatte Kunnskapsdepartementet et nasjonalt utvalg med mandat til å granske uredelig forskning. Utvalget har fått navnet Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning og ledes av av jurist Johan Giertsen ved Universitetet i Bergen.

Da utvalget - heretter forkortet til Granskingsutvalget - ble oppnevnt, var det i kjølvannet av Sudbø-saken og flere lignende tilfeller av forskningsjuks som ble omtalt i mediene.

- Konflikter, ikke juks
Siden lanseringen har vi ikke hørt så mye til utvalget.

Ifølge utvalgets nestleder, professor Rigmor Austgulen ved NTNU, har det heller ikke vært all verdens for utvalget å gjøre. Hun anslår at Granskingsutvalget har håndtert i underkant av ti saker totalt, med svært varierende arbeidsmengde. Ingen av sakene har vært det Asutgulen oppfatter som direkte juksesaker.

- De typiske sakene har handlet om konflikter om hvem som har rett til å stå som medforfattere på et arbeid og hvor mye man må bidra med for at et slikt krav skal være oppfylt, sier Austgulen til Universitetsavisa.

Mange av sakene befinner seg i en gråsone mellom personkonflikter og forskningsmessig grums.

- Ofte handler det om fusk og grums i en gråsone, hvor noen har oppført seg utidig uten at det egentlig kan kalles fusk, mener hun.

- Kan virke oppdragende
Austgulen mener at det lave antallet saker ikke er noe bevis på at det fuskes lite, men tror allikevel bevisstheten om at utvalget faktisk finnes, kan ha en oppdragende effekt i seg selv.

VIRKER BEVISSTGJØRENDE: Det mener nestleder Rigmor Austgulen om Granskingsutvalget. Foto: NTNU

- Etter Sudbø-saken og opprettelsen av utvalget kan ingen lenger nekte for at det finnes juks i forskningen. Jeg merker at det har blitt mye lettere å diskutere for eksempel forfatterskap i det daglige.

Samtidig har ikke utvalget som mandat å selv spore opp juksesakene. Institusjonene skal i første omgang forsøke å rydde opp selv.

- Den aktuelle institusjonen forskningen skjer ved, skal være førsteinstans. Lar saken seg ikke løse der, kan enten institusjonen eller enkeltpersoner henvende seg til oss, forklarer Austgulen.

- For svakt mandat
Professor Dag Bratlid ved Det medisinske fakultetet ved NTNU mener imidlertid at Granskingsutvalgets mandat må utvides, og at utvalget må ta et mer offensivt grep om problemfeltet. Her har Bratlid særlig latt seg provosere av et intervju med utvalgets leder hvor han sterkt vektlegger behovet for personvern i forbindelse med påstander om juks.

- Mandatet til Granskningsutvalget er for svakt. Utvalgslederen selv har uttalt at de ønsker minst mulig å gjøre. Han har også signalisert at det primære ikke er sakene selv, men hensynet til rettssikkerheten til den det varsles mot. Rettsikkerhet er en selvfølge, men utvalget skal tross alt bekjempe fusk. For å forebygge trenger utvalget konkrete saker å bygge et erfaringsgrunnlag på, sier han til Universitetsavisa.

Bratlid mener den passive holdningen hindrer utvalget i å skaffe seg empiri. Da får man heller ikke lært seg hvordan juks og uredelighet foregår, ei heller omfanget av problemet.

Han har ikke en ferdig oppskrift på hvordan et system for varsling av forskningsjuks skal fungere. Han mener imidlertid at det bør etableres en åpenhetskultur gjennom å starte på instituttnivå. Ansvarlige ledere bør erkjenne at denne typen saker forekommer. Bratlid mener at Rektor bør informeres om alle slike påstander, for å forankre saker også utenfor miljøet hvor mistanken finnes.

- Dette handler om omdømmet for institusjonen, sier Bratlid.

- Skyr som pesten
Bratlid har tidligere beskrevet i Tidskrift for Den norske legeforening hvordan tre konkrete saker - til dels like alvorlige som Sudbø-saken - ble dysset ned av hensyn til fakultetets renommé. Først da mediene omtalte sakene, ble det gjort noe.

De påståtte tilfellene av juks fikk ingen konsekvenser for de involverte, ifølge medisineren.

- "Søren og, dette kan jo ikke stemme, dette gjør vi om igjen". Denne holdningen er det lett å ha i eksperimentell forskning, men personlig har jeg aldri vært fristet til å jukse, sier Bratlid. Bratlid har sittet ved begge sider av bordet. Ved universitetet i Oslo forsøkte han og kolleger selv å varsle om juks – uten å få gehør. På 90-tallet ble han selv og hans doktorgradskandidat varslet på av en kollega. Saken er beskrevet i boken Varsleren, som utkom i 2006.

- Saker av denne typen blir skydd som pesten av fagmiljøene. Ledere kvier seg for å velge side mellom kolleger. Derfor bør det legges til rette for at institusjonene selv har en plikt til å melde mistanker om uredelighet til det sentrale utvalget. Ellers er det ingen som lærer noe som helst, mener han. Juks og uredelighet i forskning er ting vi vet altfor lite om. Tilfeller blir ofte oppdaget gjennom rene tilfeldigheter, mener Bratlid.

- Hva gjelder omfanget, tror jeg ikke dette er dagligdags, men at det hender.

Uredelig forskning eller kranglete forskere?
Torkild Vinther er sekretær for Granskingsutvalget og ansatt ved De forskningsetiske komiteer.

- Institusjonene forventes å orientere det sentrale utvalget om saker de behandler, men de har ingen plikt til det, bekrefter Vinther.

Kan man realistisk forvente at universiteter og høyskoler – hvor vitenskapelig renommé er alfa omega for institusjonenes virke – i alle tilfeller vil informere utenforstående om mulige skandaler?

Vinther erkjenner at det eksisterer en viktig gråsone mellom hva som defineres som mulig juks og hva som er en personalkonflikt. Ofte kan det være elementer av begge deler.

Om institusjonen mener saken dreier seg om en konflikt mellom forskere, faller det utenfor Granskingsutvalgets mandat. Utvalget kan på selvstendig grunnlag - om det finnes særlige grunner til det - velge å gå inn og granske konkrete saker uten å være informert av institusjonene på forhånd, ifølge Vinther.

- Utvalget vil løpende diskutere om det er behov for at institusjonene bør ha plikt til å informere utvalget om denne typen saker, sier han.

Kjenner ikke til juks på DMF
Professor Bratlid mener at juks og uredelig forskning også forekommer på Det medisinske fakultet ved NTNU. Prodekan Helge Klungland ved DMF opplyser til Universitetsavisa at han ikke kjenner til konkrete tilfeller av juks, heller ikke historiske saker.

- På Det medisinske fakultet tar vi forskningsetikk på alvor, sier han.

Av: Tor H. Monsen og Audhild Skoglund

Mer om Giertsen-utvalget