PORTRETTET: MAY BRITT OG EDVARD MOSER
På jakt etter stedssansen (27.10.08, 09:31)

NTNUs mest kjente forskerektepar valgte forskningen av én grunn - fordi det er gøy.

Illustrasjonsfoto: Geir Mogen/NTNU Info.

Inne på kontoret til Edvard Moser fyller tidskriftssamlerne den ene veggen, sortert oversiktlig og alfabetisk. På veggene henger bilder fra hjernescan og fotografier av glade forskere på tur i Kina. May-Britt Moser kommer inn som et friskt vindpust på ektemannens kontor, og man merker raskt at disse to er et radarpar som utfyller hverandre.

Priser og champagne
Medisinprofessorene vant nylig den presisjetunge Stora Fernströmspriset. Begrunnelsen for tildelingen var «deres banebrytende studier av de mekanismer i hjernen som bestemmer vår posisjon i rommet». Intet mindre.

- Det som er viktig for en forsker er å gjøre god forskning. Det at andre legger merke til det er ekstra hyggelig. Vi får markert at det vi har jobbet med i ti år har vært verd det både for oss selv og andre, sier May-Britt.

- Forskere er mennesker de også. Det er klart at når det kommer en belønning er det positivt og inspirerende for oss som for alle andre, sier Edvard.

Femte november bærer det avgårde til Lunds universitet for overrekking av prisen.

Begge Moser berømmer de andre ansatte på og rundt laben som har bidratt sterkt til å gjøre forskningsarbeidet mulig.

- Prisen er dels for den jobben vi har gjort i lang tid, men også et resultat av godt gruppearbeid, forklarer Edvard.

Og prisen, den skal feires med champagne. Slik pleier de også å feire når noen har fått publisert arbeid i tidsskriftene Science eller Nature. Å markere hyggelige begivenheter er viktig for gjengen på laben og miljøet.

Og noen feiringer har det blitt etter hvert.

Hilsninger fra Nobelprisvinnere
May-Britt og Edvard har det siste året ledet det nystartede Kavli-instituttet, som er finansiert av den norsk-amerikanske filantropen Fred Kavli. Dette har på flere måter bidratt positivt til deres forskning.

- Dette har vært flott på to måter, sier Edvard. Den permanente finansieringa gir en sikkerhet langt framover. Langsiktigheten gjør at vi kan drive med risikabel forskning, dvs ta større sprang og gamble litt mer. Vi kan gjøre ting som ikke nødvendigvis er vellykket men som kan gi større vitenskaplig sprang hvis det lykkes. Det andre er den synligheten som det innebærer å få et Kavli-institutt, ikke minst internasjonalt. Det er stor rift om å bli Kavli- institutt ute i verden, det er 15 som er blitt det og bare fire innenfor nevrovitenskap.

Det begynte å strømme inn hilsninger fra de andre instituttene etter at prisen ble kjent.

- Det er jo utrolig artig når blant annet Nobelprisvinnere gleder seg på våre vegne, smiler May-Britt.

Hukommelse og stedssans
Paret kom til Trondheim i 1996 og fikk mulighet til å bygge opp en lab der begge fikk stillinger. De fikk bygge en apparatur som gjorde at de kunne begynne med akkurat det de hadde lyst til å gjøre, nemlig å registrere signaler fra enkeltceller i hjernen. Dette hadde de akkurat lært i London.

- Det første målet vi hadde var å forstå disse cellene og hvor plastiske de var, hva som påvirket dem, forklarer May Britt. Hvorfor var det slik at ei celle plutselig var aktiv i et hjørne av boksen men ikke når rotta var midt i.

De utviklet teknikker som gjorde at de kunne registrere enkeltceller mens de andre cellene var stille.

- Forskningen dreier seg om to ting, utdyper Edvard. - Vi begynte med å prøve å forstå grunnlaget for hukommelse og da er det en struktur i hjernen som heter hippocampus. Vi har prøvd å finne ut hva hver del av hippocampus gjør og hvordan de virker sammen. Det går mye på hvordan nerveceller beregner. Man kan tenke seg delene av hippocampus som små datamaskiner hvor disse lagrer hukommelse. Når signal fra andre områder i hjernen kommer inn i hippocampus, blir signalene gjort så forskjellige som mulig i dette nettverket av nerveceller slik at du kan lagre minner som overlapper minst mulig. Hvis du får lagret minner på denne måten så er det mindre sjanse for å blande de sammen senere, for det å blande sammen minner er en av de største grunnene til glemsel.

Arkivfoto: Geir Mogen/NTNU Info.

- Dette er den ene linja av forskningen. Den andre går på det nevrale grunnlaget for det man på folkemunne kaller stedsans - eller hvordan vi vet hvor vi er til enhver tid. Den viktigste typen celler vi oppdaget er gridcellene, som da fungerer som et koordinatsystem i hjernen. Det er med å regne ut posisjonen til avstander og retninger til enhver tid. I tillegg er det en annen type nervecelle i det samme området som signaliserer retningen man går i. En tredje celle har med yttergrensene av miljø å gjøre. Alle disse er med på å beregne posisjonen innenfor et gitt miljø. Det fungerer som en GPS.

-Vi gjorde forsøk i hippocampus som impliserte at man måtte lete i etorhinal cortex. Dette gjorde vi sammen med professor Menno Witter fra Amsterdam, som siden har flyttet til Kavli-instituttet. Ved å sette målesensorene der de ville, fant de nye forklaringer som nå har fått mye oppmerksomhet, sier Edvard.

Langt fra Hareid og Fosnavåg
Edvard og May Britt kommer fra hver sin øy sør for Ålesund, May-Britt fra Fosnavåg og Edvard fra Hareid. De hadde gått på samme gymnas i Ulsteinvik, men kjente bare sånn halvveis til hverandre da.

Vi møttes igjen i Oslo, forteller May-Britt. Da var han på perm sammen med kameraten sin og jeg tenkte jeg kunne gå og si hei..., sier hun og ler. Siden jeg hadde vært i Oslo og studert litt allerede, så tok jeg på meg fadderrollen.

Begge har vært like forvirret over hvilken utdannelse de skulle velge. May-Britt hadde studert matte, fysikk og kjemi, kommet inn på tannlegehøgskolen og tenkte på geologi. Edvard tenkte på å bli kjernefysiker. Sammen fant de ut at de skulle ta psykologi grunnfag. Der hadde de mest lyst til å drive med nevrovitenskap, men det var det liten interesse for i fagmiljøet.

Det endte med at de fikk kontakt med psykolog Terje Sagvolden og fikk lov å begynne å kjøre rotteforsøk. Etter et år begynte de på hovedoppgaven hos Per Andersen på Nevrofysiologisk Institutt.

- Dette gjorde vi vel 90 prosent av tida og studerte når vi var nødt til det. Vi kjørte gjerne forsøk fra fire på ettermiddagen til to på natta. Dette gjorde vi i to år inntil vi hadde embetseksamen. Deretter fortsatte vi med doktorgrad hos Per. Dette var et veldig bra miljø å komme til og vi fikk mange bra kontakter.

Her ble de eksponert for holdninger som ble ekstremt viktige for dem.

- I mange miljø er det slik at man skal produsere mest mulig. Per sa derimot at hvis du har et fantastisk arbeid hvert femte år, så er det mye viktigere enn hundre artikler i året. Når vi skulle lære noe nytt, sa han alltid: «Dere må aldri reise til de nest beste, reis alltid til de beste.»

Vi lærte også mye av utfordringene vi fikk. Da vi skulle ta hovedoppgaven sa han: «Bygg først opp en adferdslab til meg. Her er en artikkel som viser dere hvordan dere skal gjøre det.» Det gjorde vi, noe som var kjempegøy, og så tok vi doktorgradene der etterpå.

Forskning og familieliv
De var ikke et par fra starten av psykologistudiet, men ble det etterhvert. De forlovet seg på Kilimanjaro og har nå vært gift siden 1985.

Familieliv og tett jobbing har ført til harde prioriteringer.

- Nå går det greit, men det var ikke så lett da ungene var mindre, forteller Edvard. Det eldste jenta deres ble ofte tatt med på jobb. Hun var en rolig jente, så det gikk bra. Men med nestemann ble dette en større utfordring.

- Vi har lært å jobbe mer effektivt og utnytte de timene som finnes. Da Internett kom ble det også lettere å jobbe hjemmefra utover kveldene. Det er mulig våre barn har sett foreldrene sine litt mindre enn andre barn, men samtidig har de vært med oss rundt i nesten hele verden snart, slik at de har fått sett og opplevd mye sammen med oss likevel.

Kjære rotter
Så bærer det ned i kjelleren til noen viktige aktører innen forskningen, rottene. Med hvite frakker og beskyttelse på bena går vi inn og blir møtt av en særegen lukt. Det lukter...ja rotter. Det er stor aktivitet i burene.

- Vi jobber intenst med at dyrene våre skal ha det best mulig, sier May-Britt og henter fram en rotteunge som hun snakker pludrende til.

- Vi har en veterinær som samarbeider med oss. Det er sånn at om ikke rottene har det bra, så vil de ikke jobbe og vi får ingenting ut av forsøkene våre. Under forsøkene har rottene små, nesten usynlige elektroder ført inn i hjernen. Disse kjennes ikke, ettersom det ikke finnes smertesensorer i hjernen.

Oppe på kontoret kommer en av kollegene innom med en konvolutt og lurer på om millionen ekteparet får i forbindelse med Stora Fernströmspriset skulle sendes i form av en sjekk. «For isåfall er det mulig at jeg tar helga nå» sier han med et lurt glis og nøler med å gi fra seg konvolutten. Det viser seg å være invitasjon til gallamiddag. Antrekk kavai.

Av: Solveig Hovstein