UNIVERSITETSAVISA MENER:
Nei til en strømlinjeformet forskning (1.12.08, 12:44)

LEDER: Stadig mer norsk forskning er styrt av politiske målsettinger og krav om umiddelbar nytteverdi. Det kan gjøre oss til en fattigere og mer ensrettet kunnskapsnasjon.

Norske forskere siteres mer, de publiserer mer, og midlene til forskning øker. Hvordan kan det ha seg at misnøyen allikevel øker i forskningsmiljøene? Det er et av hovedspørsmålene i utredningen ”Evne til forskning”, som nylig ble levert av Det Norske Videnskaps-Akademi.

Utredningen, som ble ledet av professor Lars Walløe, leverer interessante svar. Fokuset for utrederne har vært grunnforskningen. Her konstateres det at Norge har en spesielt høy grad av politisk styrt forskning. Den frie grunnforskningen har i stadig større grad måttet vike plass for den nyttebaserte forskningen, og for store rammeprogrammer forskerne må tilpasse sine prosjekter til. Den målrettede forskningen med kortsiktige krav om samfunnsmessig nytte vinner frem på bekostning av fri forskning med mer usikker nytteverdi.

På effektivitet skårer norske forskere stadig bedre. Antall publiseringspoeng per forsker har økt, det samme har antall siteringer. Totalt har antall årsverk innen forskning og utvikling økt med nær 40 % fra 1991 til 2005.

Men økningen er skjevt fordelt. De fagene som vinner, er medisin og helsefag og samfunnsvitenskap, som samlet står for 70 % av økningen. Fag som teknologi, matematikk og naturvitenskap faller derimot. Tyngre teoretiske fag som fysikk, kjemi og biologi kommer dårlig ut.

Norske forskere har gjennom årtier med stadig sterkere politisk styring mot direkte nyttebasert forskning blitt gode på å forholde seg til rammesøknader. I EU-programmene gjorde Norge det skarpt i de tidlige søknadsrundene, da det ble utlyst midler innen bestemte temaer og med bestemte problemstillinger. Da EU lanserte nye ordninger rettet mot fri grunnforskning, falt Norge derimot i stor grad igjennom. Det Norske Videnskaps-Akademis utredning antyder at dette er et tegn på at norske forskere ikke lykkes ut fra rene forskningsmessige kvaliteter: ”I motsetning til tidligere utlysninger var det her utelukkende vitenskapelig kvalitet som var avgjørende, og det var like åpent for søknader basert på ren grunnforskning som for søknader med utgangspunkt i målrettet grunnforskning.”

Et annet problem utrederne ser, er at konsentrasjonen av forskning i Sentre for fremragende forskning (SFF-er) fører til at talentfulle enkeltforskere utenfor disse miljøene, sliter med finansieringen. Om forskningen i for stor grad samles i SFF-ordningen, kan dette komme til å gå på bekostning av alternative problemstillinger, temaer og metoder. Det kan også føre til en dreining mot populære temaer med klar politisk appell.

Tendensen med en dreining mot den politisk styrte nyttebaserte forskningen kan også ses i tildelingene fra Forskningsrådet. Mens 50 % av midlene er plassert innenfor programforskning, er kun 15 % tilgjengelige for søkning av frie forskningsmidler. Det er langt lettere å få støtte innenfor programforskningen enn innenfor fri forskning. Mens halvparten av søknadene i gruppen fri forskning regnes som støtteverdige, er det kun mellom 5 og 10 % som faktisk får støtte. Dette fører også til at færre søker, da sjansen for å få midler er svinnende liten. Det fører igjen til at det ikke nødvendigvis er de vitenskapelige kvalitetene ved et prosjekt som gjør om det har sjanse til å oppnå støtte, men om det passer inn i de ønskede politiske prioriteringene.

Alt i alt er det viktige spørsmål som løftes frem av Videnskaps-Akademiet. Det handler om hva slags kunnskapsnasjon vi ønsker å være. Vi er en liten nasjon, men også en rik nasjon, med et generelt høyt utdanningsnivå. Samtidig har vi en sterk tradisjon for politisk styring ovenfra. Skal vi godta en forskningsmodell som stadig innskrenker det som har vært grunnsteinen i utviklingen av nye ideer – den enkeltes kunnskapssøken og de frie forskningsidealene? Skal vi bli en nasjon som ikke evner å se lenger fremover enn hurtig kunnskapsproduksjon med umiddelbar nytteverdi?

Man vet ikke hva man får i den frie grunnforskningen. Det kan dukke opp resultater som får stor betydning, både innovativt og i samfunnsdebatten. Men det kan også skli ut i obskure problemstillinger som aldri får interesse for andre enn de som selv har utført forskningen. Det er derfor selvfølgelig fristende å styre forskningen mot den mer ”sikre” samfunnsnytten. Faren er at vi blir et enda mer strømlinjeformet samfunn, hvor viktige spørsmål aldri blir belyst fordi de ikke passer inn i store programmer, og hvor det blir lite rom for å undersøke politisk ukorrekte problemstillinger.

Et akademia hvor alle tenker strategisk og likt og bruker mer ressurser på å tilpasse seg politiske prioriteringer enn å tenke nytt og selvstendig, kan vi i hvert fall ikke være tjent med.

Norske myndigheter burde lese Videnskaps-Akademiets rapport grundig. Den foreslår blant annet et enklere og mer forutsigbare system for å knytte forskningsmidler direkte til ansatte forskere, uten at man må gå veien om tidkrevende byråkrati. Det foreslås også at innvilgelsesraten for søknader på frie forskningsmidler fra Forskningsrådet økes kraftig, og at tidligere oppnådde resultater vektlegges sterkere. Det siste for å motvirke en tendens til at profesjonell søknadsskriving kan kompensere for dårlige resultater.

Å få frem de beste forskerne og de mest interessante prosjektene – bygd på rent vitenskapelige kriterier – må være et viktig mål for et kunnskapssamfunn. Så får det heller være at resultatene ikke alltid vil sammenfalle med store politiske vyer og enkle, slagordspregede visjoner.

Audhild Skoglund
Redaktør