UNIVERSITETSAVISA MENER KOMMENTAR: Hvem er studentene på parti med?
(11.12.08, 13:26) Ansattrepresentant i NTNUs styre An-Magritt Jensen hevder at studentrepresentantene stemmer med de eksterne. En gjennomgang av saksreferatene viser at hun har rett. Hvem er studentene på parti med? |
Hvem er studentene på parti med? undrer Universitetsavisas kommentator Tore Oksholen. Foto: Rune Petter Ness/NTNU Info |
Katta slapp ut av en sekk full av oppmagasinerte frustrasjoner da An-Magritt Jensen, midtveis i styrets debatt om ny ledelsesstruktur, rettet pekefingeren mot studentrepresentantene Sara Underland Mjelva og Vegar Lein Ausrød, og fyrte av følgende salve:
- Dere er med på å undergrave de ansattes mulighet til å ha medinnflytelse innenfor egen organisasjon. Det er merkelig å oppleve at det ofte er ansattrepresentanter på den ene siden, og studentrepresentanter og eksterne representanter på den andre siden. Dere må vurdere hvor langt dere vil gå i å underminere ansattes medinnflytelse.
Jensen fikk støtte av Kristin Dæhli, som uttrykte at hun ”skulle ønske at dere (studentrepresentantene, journ. anm.) spiller mer på lag med de ansatte, og ikke henfaller til klisjeer når dere omtaler våre synspunkter”.
Straks etter ilte ekstern representant Siri B. Hatlen ut til Mjelva og Ausrøds forsvar. De er flinke og godt forberedte representanter, poengterte hun. Noe senere fant en annen ekstern representant, Morten Loktu, det opportunt å slå fast at universitetet ikke er til for de ansattes skyld.
Hørte dere det, An-Magritt Jensen, Kristin Dæhli, Svein Lorentzen og Rigmor Austgulen?
En gjennomgang av Styrets protokoller de siste 2-3 årene viser at Jensen har faktisk dekning for sitt utfall. Regelen er at når styret deler seg, havner de ansatte på den ene siden, de eksterne og studentene på den andre.
Bildet nyanseres ved at Rigmor Austgulen noen ganger stemmer med flertallet, mens Ådne Cappelen noen ganger, men ikke så ofte, stemmer med de ansatte. Studentene, derimot, er konsekvente i sin stemmegivning. Og: De stemmer så å si alltid likt.
Studentrepresentantene velges for et år av gangen. Før saken om styring og ledelse kom opp, har Mjelva og Ausrød, som nå er midtveis i sin periode, stemt sammen med de eksterne representantene,i samtlige saker, minus saken om lønnspolitikk, hvor Ausrød stemt med mindretallet på et punkt.
Mønsteret opprettholdes for de to foregående årene. Året før Mjelva og Ausrød gikk inn, var preget av få saker som ledet til splittet styre i votering. Året før der igjen ble dominert av Campussaken, og da så vi den samme delingen i styret: De ansatte på den ene siden - mindretallets - mens studentene stemte sammen med de eksternt oppnevnte på flertallets side.
Følgende spørsmål melder seg: Hvem er studentene på parti med?
Det enkle svaret er naturligvis: Med seg selv. Studentrepresentantenes oppgave er således å ivareta studentenes interesser.
Men står studentenes interesser gjennomgående i motstrid til de ansattes interesser? Jensens og Dæhlis frustrasjonsmeldinger kan tyde på at de opplever at studentrepresentantene ser på dem som motspillere.
Så kan man snu på det, og spørre: Hvem er ansattrepresentantene på parti med? Hvorfor stemmer ikke de i større grad sammen med studentrepresentantene?
Uansett hvordan man snur og vender på det, later det til at de ansattes representanter møter en ikke ubetydelig motvilje blant studenttillitsvalgte generelt. I et innlegg her i Universitetsavisa skriver leder av Studenttinget ved NTNU, Anne Karine Nymoen, følgende om de vitenskapelig ansatte:
”Det virker som om de kamuflerer ønsket om mer makt til de vitenskapelig ansatte under begrepet 'universitetsdemokrati'.”
Her gis inntrykk av de vitenskapelig ansattes representanter som primært opptatt av å mæle sin egen kake – ikke av å tjene studentenes interesser. Uavhengig av hvor stort hold det er i studentlederens anklage, kan det knapt herske noen tvil om at den ikke er egnet til å bedre samarbeidsklimaet mellom de ansatte og studentene.
Et vedvarende dårlig samarbeidsklima mellom de to gruppene tjener antakelig ikke noen av gruppenes interesser i det lange løp. Så er spørsmålet hva man gjør med det, og hvem som har ansvaret for å gjøre noe med det.
I dette perspektivet er det verd å legge merke til at i spørsmålet om NTNUs styringsmodell maktet ansattrepresentantene og de eksterne representantene å finne hverandre i et felles vedtak – mens studentene stemte samlet imot, på parti med seg selv.
Men de stemte i det minste ikke med de eksterne.
Tore Oksholen
Journalist, Universitetsavisa
LES OGSÅ: Vegar Lein Ausrød og Sara Underland Mjelva: Styring og ledelse på NTNU
|