LESERBREV

Trond Andresen: Tverrfaglighet kontra akademisk autisme (16.12.08, 13:12)

Det har i en tid pågått en meningsutveksling mellom meg og Torberg Falch, instituttleder ved Institutt for samfunnsøkonomi, NTNU. I hans siste innlegg starter han med å mistenkeliggjøre mitt forslag om et tverrfaglig møte/seminar ved NTNU om finanskrisa:

" ..... 1. Hva vil han diskutere? Det sparkes i mange retninger. Han er opprørt over finanskrisa, ser ut til å ville endre det økonomiske systemet, og har som mål å etablere et stort nytt forskningsprogram?

2. På meg virker det ikke tillitsvekkende å invitere seg selv til åpent møte. Hva slags opplegg er det egentlig han ser for seg? "

For det første skjønner jeg ikke hvorfor i all verden det er så fali (for å si det med Flåklypas Ludvig) å utveksle synspunkter i et møte?? Og jeg har da ikke sagt noe om å etablere "et nytt forskningsprogram"? Falch har rett i at jeg er svært bekymret (ikke "opprørt", det er hans ord) over finanskrisa. Og ja, jeg ønsker endringer av det økonomiske systemet (hva i all verden er så suspekt med å "ønske endringer"?). Reformer for å gjøre systemet mer robust og stabilt mot framtidige finansielle kriser, ville naturlig være et av temaene på et slikt møte/seminar som jeg altså har foreslått. Ønske om slike systemendringer har jeg forøvrig til felles med samfunnsøkonomer som Nobelprisvinnerne Stiglitz og Krugman.

Falch minner meg om en viktoriansk jomfru fra overklassen som betrakter enhver beiler med den største mistenksomhet: Hva er han ute etter? Min dyd? Min ære? Min formue? ... Hvorfor ikke i stedet være litt laid-back og ta imot invitasjonen/utfordringen? Hvordan i all verden skal man kunne kommunisere faglig på tvers ved dette universitetet (og "tverrfaglighet" er jo noe som NTNU ønsker å vise seg fram med!) når man oppviser en slik motvilje mot å møte kolleger fra andre fagfelt? Kan man bare ha tverrfaglig dialog i regi av et "forskningsprogram"? Eller kanskje slikt bare kan foregå via et fagfellevurdert tidsskrift? -Hvor første innlegg kommer på trykk sånn ved slutten 2009, og svaret kommer sommeren 2010? (Vi har her en mer generell problemstilling: hvis man ønsker mer tverrfaglig aktivitet ved NTNU, hvilke fora og verktøy kan man etablere for å stimulere til slkt?)

Den byråkratisk-angstbiterske reaksjonsmåten fra Falchs side er ved nærmere ettertanke ikke så vanskelig å forstå: Samfunnsøkonomi som akademisk disiplin har lenge hatt troverdighetsproblemer, og finanskrisa har forsterket dette kraftig. Da kommer man gjerne i forsvarsposisjon. Alan Greenspan, som helt til nylig ble betraktet som en av fagets store vismenn, innrømmer nå at han skjønner minimalt av det som skjedde: "I still do not fully understand why it happened, and obviously to the extent that I figure where it happened and why, I will change my views", "those of us who looked to the self-interest of lending institutions to protect shareholder's equity -- myself especially -- are now in a state of shocked disbelief." (Greenspan på høring i Kongressen, 23. oktober). En av Norges mektigste samfunnsøkonomer, sentralbanksjef Gjedrem, uttalte så seint som 29. oktober at "Det ser ut til å bli en relativt mild lavkonjunktur.'

Samfunnsøkonomi-faget har det grunnleggende problem at det ikke har naturen eller fysikken som avgjørende overdommer, slik det er for eksempel i ingeniørfag, biologi eller medisin. Derfor kan sterkt forskjellige faglige paradigmer leve over lang tid, side om side, uten avklaring. Det eksisterer permanente parallelle "skoler" innen samfunnsøkonomi som er sterkt uenige om grunnleggende faglige ting, som kommuniserer minimalt innbyrdes, som ser ned på hverandre, og som er tilfredse med å ha sine egne tidsskrifter, institutter og faglige hierarkier. I noen miljøer observerer man også fenomenet med "dissidenter": enkeltpersoner som sverger til et annet samfunnsøkonomisk grunnsyn enn det som dominerer på stedet. Slik er det også ved Falchs institutt, hvor dissidenten heter Rune Skarstein. Andre steder kan slike permanente "tros-konflikter" gi seg absurde utslag i form av parallelle økonomi-institutter ved samme universitet; et eksempel er Sydney University.

Sekt-tendensene innen samfunnsøkonomi-miljøet forsterkes også av en annen faktor: ingen annen akademisk disiplin har så stor betydning som instrument for å legitimere politisk-økonomisk maktutøvelse. Dette betyr at den eller de retninger innen samfunnsøkonomien som bidrar til å gi akademisk tyngde til beslutninger som maktsterke grupper ser seg tjent med, kan forvente flere og tryggere stillinger, og penger til prosjekter og forskningsprogram. I USA er dette spesielt tydelig: å sverge til den nyklassiske varianten av samfunnsøkonomi gir deg de beste karriere-utsiktene. Før var det kirka og prestene som forklarte massene at de måtte akseptere at verden gikk sin skeive gang, for "det er Guds vilje". Nå er det samfunnsøkonomene som forklarer hvorfor medisinen som gjør det verre her og nå, er bra på lengre sikt, og hvorfor det er umulig å gjøre slikt som folk gjerne skulle ha sett gjort. Før truet man med helvete, i dag truer man med inflasjon.

Falch sier om meg: "Han ser ut til å mene at vi nå har en svært dramatisk økonomisk krise. Mitt tidligere svar til Andresen handlet om styring av økonomien og lite om den aktuelle såkalte finanskrisa. Men er denne finanskrisa mer alvorlig enn tidligere konjunkturtilbakeslag?"

Her har vi i det minste tilløp til en faglig meningsutveksling, så takk for det. Jeg oppfatter dette som at Falch mener at dette ikke er annet enn en noe sterkere lavkonjunktur. Mens jeg altså mener at dette er en systemkrise, som har bygget seg opp over mange år på grunn av global akkumulering av gjeld. Vi er altså sterkt faglig uenige, og da hadde det jo ikke vært så dumt og møtes til en diskusjon?

Falch skriver "Det som er viktigst for realøkonomien på sikt er kunnskapsnivået, det teknologiske nivået og kvaliteten på de økonomiske institusjonene i et land." -Hvem kan si seg veldig uenig i dette? Men for meg er dette intetsigende i dagens situasjon.

Falch sier videre at "Den historisk lave arbeidsledigheten vi har nå synes å være årsaken til en lønnsvekst som ikke er i tråd med produktivitetsveksten og en stigende inflasjon. Arbeidsledigheten måtte derfor komme til å øke, finanskrise eller ei." -Igjen så observerer jeg denne merkelige uviljen mot å se det kvalitativt nye ved denne finanskrisa (som Falch kaller "såkalt"), og i tillegg nærsyntheten ved bare å betrakte den som et nasjonalt problem, når den vitterlig er global fordi landenes økonomier er sterkere gjensidig avhengige enn de noensinne har vært.

Falch: " ..... I følge økonomisk teori og empiri, som riktignok Andresen ikke har særlig tillit til, er etterspørselssjokk som vi opplever nå ikke spesielt vanskelig å håndtere når de økonomiske institusjonene er fornuftige."

For meg som systemteoretiker er bruken av "etterspørselssjokk" interessant, for det impliserer at man betrakter de siste tiders hendelser som en eksogen (ytre) påvirkning på det (nasjonale) økonomiske system. Opp mot det vil jeg sette det syn at det dramatiske etterspørselsfallet er en endogen (indre) variabel i et globalt dynamisk system med farlige positive tilbakekoplinger. Igjen har vi en uenighet som det kunne vært fruktbart å få drøftet på et seminar.

Falch runder av med denne sure meldinga: "Jeg misliker at det siteres fra e-postkorrespondanse man har med andre uten å spørre om det er greit først. Det betyr at all kommunikasjon med Andresen må betraktes som offentlig kommunikasjon, og for meg er det alminnelig folkeskikk å klargjøre slikt i forkant."

Vel. Leserne kan sjekke sjøl. Sitatbruken var etter min mening helt harmløs. Senk skuldrene. Og god jul!

Trond Andresen teknisk kybernetikk