LESERBREV

Ivar Bjørgen: Universitetsavisa og fremtiden (19.12.08, 15:14)

Mange må omstille seg i dag, også bøker og aviser. Det spørs om ikke avisenes omstilling er blant de største og vanskeligste. – Vanskelig er det også for lesere som i flere generasjoner har vennet seg til en stadig tyngre morgenavis utbredd over kjøkkenbordet.

Slik også for en universitetsavis: Jeg må innrømme for eget vedkommende at Universitetsavisa ble borte for meg da den gikk over til å bli nettavis. Jeg hadde hatt stor glede av både å lese den og skrive i den tidligere. Jeg brukte den både til å gi og motta informasjon, til livlig debatt og til faglige presentasjoner. Blant annet hadde jeg en hel serie om ”Myter om læring” over flere numre og fikk spennende reaksjoner på disse.

Med papirutgaven forsvant noe. Dette gjelder ikke bare det digitale formatet, mange av oss må fortsattt printe ut stoffet fra PC ’en hvis vi skal virkelig skal kunne arbeide med det – enten det er eget eller andres produkter. Nå skal det innrømmes at det var ikke bare det nye formatet som gjorde at interessen ble borte: Overgangen til at Universitetsavisa ble et styrt informasjonsorgan viste seg etter hvert sammen med andre virkninger av omleggingen av NTNU. Kanskje fremsto også avisa som mindre interessant på andre måter gjennom omstillingen.

Jeg begynte etter hvert å bruke Adresseavisen for å presentere tenkning og meninger – også når det gjaldt universitetsinterne problemstillinger, og la heller ikke skjul på hvorfor jeg gjorde det.

Når snudde det? Litt skjedde nok ved at jeg av og til var nødt til å lese nettavisa for å få nødvendig informasjon. Men ganske avgjørende var det at jeg fikk en personlig hilsen fra medarbeidere der om at ”nå var avisen blitt ”fri” – hadde fått ”redaktørplakat”. Det skjedde vel for godt og vel et år siden. Så nå var jeg velkommen tilbake!

Senere har jeg merket meg den nye redaktørens tiltredelseserklæring på slutten av vårsemesteret som virket lovende. Redaktøren har der målbåret sin tenking om en universitetsavis oppgaver på en fin måte.

Men hva så med praksis, har det skjedd noen forandring? Den spesielle oppgaven det er å være avis på et universitet er det ingen oppskrifter for. Presentasjon av fagstoff ville være naturlig, men der har NTNU Gemini med et format som kanskje egner seg bedre. I tillegg har de enkelte fagmiljø ofte slike organer, hos oss ”Psykologisk tidsskrift” som drives av studentene, men er fylt av profesjonelt fagstoff. Studentene har i tillegg sine egne organ som ”Under dusken” og hva blir det så igjen til Universitetsavisa?

Det er jo mangt å gripe fatt i: For NTNU, som til de grader er i støpeskjeen akkurat nå, måtte jo selve organisasjonsformen være et grunnleggende tema for Universitetsavisa..Jeg syntes til å begynne med at den hadde forbløffende lite informasjon og forberedelse til det som skulle avgjøre NTNUs skjebne fremover – og klaget da også på det. Selv bidro jeg med et nokså polemisk innlegg for å få debatten i gang med utgangspunkt blant annet i Rokkan-rapporten, og det virket! Nå skal det sies at avisa selv hadde laget et opplegg – men jeg syntes det kom litt sent. Men når det er sagt vil jeg si at avisa fulgte opp fint. Reportasjene fra de avgjørende møtene var saklige og spennende og ikke minst gjennom intervjuer med hovedaktørene fikk de fram hva saken dreide seg om.

Studentene var en gang de som styrte europeiske universitet, enten det gjaldt Bologna, Oxford eller Paris. Så mange farlige tanker kom fram at Kirke og Stat måtte overta og kontrollere. Dermed ble forskerne statens tjenere og lærerne statens forlengede arm. De eneveldige professorer styrte også norske universiteter. Og studentene skulle bare formes og ikke høres.

Dette systemet varte lenge og det var oss unge lærere som i sin tid avviklet professorstyret i Trondheim og etter hvert åpnet døra for både studenter og de øvrige ansatte. Det var spennende tider som fortsatt sitter i manges minner – og ofte gikk det livlig for seg. Demokratiske arbeidsformer kan være langdryge, og mange opplevde at dette tok både tid og krefter og vek etter hvert bort fra det ansvaret demokrati fører med seg. Det var fristende å heller gjemme seg på kontorer og lesesaler. Kanskje derfor ble det utviklet et byråkrati – det jeg har benevnt ”Det vennlige konsulentregime”- noen måtte simpelthen overta driften. Og med den nåværende autoritære organisasjonsform ble det åpnet for en dramatisk utvidelse av byråkratiet som for eksempel ved SVT har lagt beslag på all personalutvikling.

Men studentens plass er interessant. Studentdemokratiet er etter min mening dårlig fungerende i dag, - det er få som deltar i det. Dette er forbausende ettersom Elevorganisasjonen på nivået under fungerer svært godt. I mange saker har nå studentenes representanter funnet det naturlig å argumentere for diktatur. Selv om dette er forbausende er det deres fulle rett å ta et slikt standpunkt. Deres begrunnelse er litt preget av pragmatisme - de ønsker et universitet som fungerer raskt og ryddig, og ofrer ikke så mange tanker på universitetets ideologi og historie. Det bør drøftes med studentene om ikke allikevel demokrati også i det lange løp tjener deres interesser best. Skulle ønske å ta dem med en tur til Bologna for 1000 år siden! Men det er det bare de selv som kan finne ut av dette!

De ansatte som inngår i dette systemet er også offer for det, også de som nå har fått maktposisjoner. En velmenende mann som Digernes kan allikevel misforstå ganske mye når han bruker formuleringer om at en må lytte til de ansatte og ta de med på råd – da må det vel bli bedre tillitsforhold i systemet. En slik vennlig åpenhet kan ikke erstatte et reelt demokrati!

I striden om universitetets funksjon og oppgaver har Universitetsavisa kanskje sin viktigste oppgave. Jeg er spent på om avisen klarer denne oppgaven – i så fall trenger de støtte. Og denne støtten ligger først og fremst at de ansatte bruker avisa til å få fram sine meninger og debatterer. Uten vår aktive bruk av avisa vil den ikke kunne overleve – i hvert fall ikke som universitetsavis.

De neste par år gir gode muligheter for å belyse universitetenes historie og oppgaver, de står i juubileenes tegn. Det Kongelig Norske Vitenskapers Selskap (DKNVS) står i en særstilling i Norge og fyller 250 år. NTH og Studentersamfunnet fyller 100 år, det samme gjør Psykologisk institutt i Oslo! Her er mange muligheter både til å lære av fortiden og til å tenke nytt om fremtiden. Og kanskje finnes det tekniske fordeler med en nettavis, noe vi enda ikke har funnet fram til og som gjør at vi igjen kan kose oss med avisen på kjøkkenbordet!

Lykke til med Universitetsavisa og God jul!