LESERBREV

”Veilederstriden”: Noen viktige prinsipielle spørsmål (5.1.09, 11:50)

Vi har med interesse fulgt fremstillingen av ”vår” sak i Universitetsavisa. Denne saken inneholder svært mange forskjellige elementer og hver av artiklene som hittil er publisert fokuserer på enkeltaspekter av disse. I denne prosessen har etter vårt syn både helheten og en del sentrale prinsipielle spørsmål delvis druknet. Derfor dette innlegg fra vår side (selv om vi i utgangspunktet ikke ønsket å debattere dette i media).

Denne saken har reist minst fire viktige prinsipielle spørsmål:
1) Hvilken plass har forskningsetikken ved NTNU?
2) Hva er en fagkamp og hvordan defineres kompetanse ved NTNU?
3) Hvem har råde-/eiendomsretten til prosjekter?
4) Er det her bare snakk om en personkonflikt eller handler det om veilederes plikt til å gripe inn når de anser en stipendiat som uegnet til å gjennomføre et prosjekt på en forsvarlig måte?

1) Hvilken plass har forskningsetikken ved NTNU?

La det være klart fra starten: Når vi har gått til det alvorlige skritt å anbefale tvungen avslutning av en stipendiats PhD-løp, er det fordi vi har mange og svært gode grunner for å gjøre nettopp det. Anbefalingen om tvungen avslutning (som ble støttet av instituttleder) kom etter nærmere 10 måneders intensiv veiledning fra 3 veiledere med spisskompetanse på det aktuelle fagområdet og 8 versjoner av en prosjektbeskrivelse som i utgangspunktet bare skulle bearbeides. I løpet av denne prosessen ble det klart for oss at denne stipendiaten ikke ville være i stand til å gjennomføre prosjektet på en forsvarlig måte. Prosjektet reiser en lang rekke forskningsetiske problemstillinger idet det som informanter inngår en svært sårbar gruppe i et utviklingsland uten et godt utbygd beredskapsapparat. Da er vi forpliktet til å la hensynet til informantene gå foran hensynet til de som ønsker å gjennomføre prosjektet (i dette tilfellet stipendiaten og oss selv). Dette er et grunnleggende forskningsetisk prinsipp.

Det var derfor overraskende at vår anbefaling ikke ble tatt til følge av dekanus. Dekanus valgte i stedet å la stipendiaten fortsette med vårt prosjekt og ved samme PhD-program (mot instituttleders anbefaling), men oppnevnte nye veiledere fra to andre institutter. Dekanus har ikke villet se den skriftlige dokumentasjon vi sitter med i saken, men hevder at den ikke eksisterer. Rektor støttet dekanus og har heller ikke villet se den dokumentasjon vi har gjort ham oppmerksom på at vi har.

At en stipendiat som selv opplever seg som svært dyktig, ikke har noe positivt å si om de veilederne som har anbefalt tvungen avslutning av vedkommendes PhD-løp, burde ikke overraske noen. Desto mer underlig er det at de nye veilederne utelukkende valgte å lytte til stipendiatens side av saken og aktivt fraba seg å snakke både med oss og instituttleder. De ville heller ikke se den dokumentasjonen som vi sitter med, men hevder, som dekanus, at den ikke eksisterer.

Nettopp fordi det forskningsetiske står så sentralt i dette prosjektet, følte vi oss da forpliktet til å sende bekymringsmelding til den forskningsetiske komiteen. Da ba dekanus om en skriftlig redegjørelse fra stipendiaten og de nye veilederne som han personlig oversendte til komiteen (som så godkjente prosjektet). Dette brevet inneholdt en rekke påstander (noen av disse er sitert i Universitetsavisas første artikkel om denne saken) som ikke stemmer med vår forståelse av virkeligheten. Vi fikk imidlertid ikke mulighet til å imøtegå disse fordi vi var utdefinert som part i saken siden vi var ”fritatt” fra veiledningsansvaret. Vi kom imidlertid ved en tilfeldighet over en kopi av dette brevet to måneder senere. Da vi har skriftlig dokumentasjon som understøtter vår versjon av saken, undrer vi oss over hva dekanus og de nye veiledernes brev baserer seg på. For oss fremstår fakultetets saksbehandling som underlig og man kan spørre seg om hvorvidt motviljen mot å motta dokumentasjon bunner i at man her mangler rutiner mht. hva som skal gjøres hvis det avdekkes uregelmessigheter under en veiledningsprosess og før en formell eksamen.

2) Hva er en fagkamp og hvordan defineres kompetanse ved NTNU?

Universitetsavisa fremstiller saken som en ”klar fagkamp”. En fagkamp er etter vårt syn en diskusjon mellom parter innenfor samme fagområde. Det er slik vi ser det ikke tilfelle her. Her må det imidlertid skjelnes mellom generell og spesiell kompetanse. Generell veiledingskompetanse på doktorgradsnivå har man fått ved tilsetting som professor eller førsteamanuensis og den er dermed udiskutabel. Vi har imidlertid også en meritering/spesialisering hvor man opparbeider seg en spesifikk kompetanse på et bestemt avgrenset fagområde. Denne dokumenteres hovedsakelig ved å publisere forskningsartikler og/eller –bøker innenfor området. Vi har aldri stilt spørsmålstegn ved den generelle kompetansen til det nye veilederparet (ei heller ved deres spesielle kompetanse på deres respektive fagområder), men vi har pekt på at de ikke har dokumentert (i form av publikasjoner) spesiell kompetanse innenfor det aktuelle fagområdet som vi arbeider innenfor. Dette kan dokumenteres med et søk i forskningsdatabasen Frida.

La oss belyse den aktuelle problematikken med et eksempel fra et annet fagområde enn det aktuelle og sette det litt på spissen: både en gynekolog og en øre-, nese-, halsspesialist har generell medisinsk kompetanse, samtidig som de har spesiell kompetanse innenfor en avgrenset del av deres fagområde. Det vil imidlertid være nærliggende å anta at spesialiteten utgjør en faktor det bør tas hensyn til ved veiledning av eksempelvis en stipendiat omkring spesifikke former for livmorhalskreft på Grønland. Her må det forventes en spesiell kompetanse både med hensyn på spesifikke fysiske strukturer, samt en kunnskap om den lokale kontekst. Hvis da gynekologen med spesialisering i livmorhalskreft fant stipendiaten uegnet til å gjennomføre prosjektet på forsvarlig måte, ville det da være innlysende at dekanus overførte veiledningsansvaret fra gynekologen til øre-, nese-, halsspesialisten som verken har forsket eller publisert innenfor livmorhalskreft eller har noe nærmere kjennskap til de spesielle forhold på Grønland?

Nettopp fordi det aktuelle prosjektet reiser en lang rekke forskningsetiske spørsmål, vil vi hevde at det er nødvendig med spisskompetanse på området. I det aktuelle tilfellet er imidlertid de opprinnelige veiledernes 16-årige forsknings- og publikasjonsvirksomhet (samt mer enn 10 års systematisk oppbygning av forskningssamarbeid med det gjeldende utviklingsland) blitt tilsidesatt til fordel for en vurdering gjort av noen med spesiell kompetanse innenfor andre områder enn det prosjektet er utviklet fra og befinner seg innenfor. Da følger de prinsipielle spørsmål: På hvilken måte bedømmes kompetanse ved NTNU? Og hva er begrunnelsen for å understøtte oppbygningen av spisskompetanse når denne bare kan tilsidesettes?

Både dekanus, som altså aktivt gikk inn i saken, og rektor fastholdt overfor den forskningsetiske komiteen at de nye veiledernes kompetanse fullt ut var tilstrekkelig, hvormed man altså har påtatt seg et betydelig ansvar overfor informantene. Slik vi ser det traff man her en beslutning om forsvarligheten av gjennomføringen av et prosjekt, uten at alle sider av saken ble tilstrekkelig belyst. Dette vitner etter vårt syn om en noe spesiell saksbehandling.

Denne saken har også ført til at stipendiaten ikke lenger har noen veiledere ved det instituttet hvor hun er opptatt på doktorgradsprogrammet. Dette instituttet er med andre ord fratatt muligheten for å kvalitetssikre sitt eget PhD-program. Vi stiller oss undrende til at det ved NTNU er mulig for ansatte å blande seg inn i, og faktisk overprøve, en faglig vurdering gjort ved et annet institutt på denne måten. Er det da også mulig for en professor ved Institutt for fysikk å få sine faglige vurderinger overprøvd av en professor ved Institutt for kjemi?

Vi stiller oss undrende til at dette er mulig ved et universitet som tar mål av seg til å bli internasjonalt fremragende.

3) Hvem har råde-/eiendomsrett over prosjekter?

Ifølge lovverket har dekanus visstnok, dersom han ønsker det, mulighet til å bruke styringsretten sin til å bestemme hvem som skal ha ansvar for et prosjekt og kan altså velge å overprøve faglige vurderinger som er gjort, noe som vel ikke er helt vanlig ved et universitet. Hvis han da, som i denne saken, velger å gå imot anbefalingen fra fagspesialister og institutt, bør han etter vårt syn i hvert fall sette seg inn i alle sider av saken og også vurdere alle konsekvenser før han tar sin beslutning. Det ser ikke ut til å ha skjedd her og vitner slik vi ser det om svært mangelfull saksbehandling.

Prosjektet striden her står om er en del av et delprosjekt i en større internasjonal multisenterstudie som vi har utviklet. Studien er delvis finansiert av NFR og delvis via kvoteprogrammet, Folkehelseinstituttet og NTNU. Denne delstudien er allerede gjennomført av oss i Norge, er under gjennomføring av vår forskergruppe i et annet land og så skulle denne stipendiaten ha ansvar for gjennomføring i et tredje land. I dette tilfellet tildeler altså dekanus råde-/eiendomsretten over en del av et av delprosjektene til en kandidat som vi har vurdert til ikke å være i stand til å gjennomføre prosjektet på en forsvarlig måte. Vi sitter da blant annet igjen med et ubehagelig forklaringsproblem overfor våre finansieringskilder, samt et troverdighetsproblem overfor våre samarbeidspartnere og øvrige stipendiater ved samme prosjekt. Dette har nå fått alvorlige konsekvenser (som vi ikke ønsker å utdype her).

Hvis det er slik at vi som vitenskapelig ansatte til enhver tid kan fratas råde-/eiendomsretten over deler av eget prosjekt på denne måten, vil vi i fremtiden være svært forsiktige både med å inngå forpliktende forskningssamarbeid med eksterne, internasjonale aktører og å motta stipendiater.

4) Er det her bare snakk om en personkonflikt eller handler det om veilederes plikt til å gripe inn når de anser en stipendiat som uegnet til å gjennomføre et prosjekt på en forsvarlig måte?

I DIONs innspill i Universitetsavisa fremstilles denne saken som en personkonflikt mellom stipendiat og veiledere. Dette er etter vårt syn en avsporing og de prinsipielle sider i saken forsvinner. Et overordnet prinsipielt spørsmål her er om dette betyr at det i praksis er umulig å stanse stipendiater som veilederne mener ikke vil være i stand til å gjennomføre et prosjekt på en forsvarlig måte, fordi dette bare kan defineres som personkonflikt og problemet dermed ”løses” ved å tildele nye veiledere?

Det etter vårt syn vår plikt som veiledere å si fra om en manglende positiv utvikling i den årlige rapporten fakultetet pålegger oss å skrive om alle stipendiater. Et prinsipielt spørsmål er så hva fakultetet gjør med rapporter som ikke er positive? I vårt tilfelle gjorde fakultetet ingenting, og det var først da vi ba instituttleder ta tak i saken at noe skjedde. Også her ser det ut til at fakultetet (og NTNU) mangler rutiner for hvordan slike saker skal håndteres.

Et annet prinsipielt spørsmål er hva man gjør med kvotestipendiater som ikke viser tilstrekkelig progresjon. Det ser heller ikke ut til å finnes rutiner for dette ved NTNU, ettersom et av problemene da denne saken trakk i langdrag var at det ikke fantes presedens. Om denne saken så skal danne presedens, bør man nok forvente en del problemer i fremtiden. Det er etter vår oppfatning ikke tilstrekkelig å bygge opp et apparat som skal kapre flest mulig internasjonale studenter. Man må også utvikle rutiner for hvordan eventuelle problemer skal håndteres.

Hva har vi lært?

Saken har en del mer personlig belastende sider som vi avstår fra å gå nærmere inn på her. Vår læring i forhold til denne saken kan imidlertid sammenfattes ganske enkelt: Vi har mistet tilliten; tilliten til at forskningsetikken har en sentral plass ved NTNU, tilliten til at spisskompetanse faktisk er ønskelig og blir respektert ved NTNU, tilliten til at vi kan utvikle prosjekter og får lov til å gjennomføre dem i overensstemmelse med faglige og forskningsetiske retningslinjer, tilliten til at det kan stilles kvalitetskrav til NTNUs doktorgradsstipendiater, tilliten til at våre overordnede faktisk respekterer oss for vår arbeidsinnsats, og tilliten til at våre overordnede faktisk lytter til våre faglige vurderinger. I dette tilfellet har vi ikke engang fått lov til å legge fram den skriftlige dokumentasjon vi sitter med.

NTNU har her en stor utfordring når det gjelder å rydde opp i, eventuelt etablere, rutiner for hvordan slike saker skal håndteres i fremtiden.

Stipendiatens tidligere veiledere