LESERBREV

Kolbein Bell: Tanker på tampen (16.1.09, 09:03)

I august i fjor var det 50 år siden jeg kom til Gløshaugen som forventningsfull student og nå er det like før jeg går ut på dato som en ikke altfor optimistisk professor på samme haugen. Med unntak av noen år i utlendighet, ved universiteter i USA, England og Nederland, har jeg hatt mitt virke her, fordelt mellom SINTEF (ca 11 år) og NTH/NTNU.

Det har vært 50 begivenhetsrike år. Jeg har f.eks vært med på den digitale revolusjon fra starten – den første (allment tilgjengelige) datamaskin kom til NTH den høsten jeg utførte min hovedoppgave. Mine professorer var konger på haugen, i dag sitter vi nokså umyndiggjort nederst i hierarkiet. Som student den gang var det utenkelig å klage på noe som helst, nå har vi studenter som, med få unntak, har vesentlig større gjennomslagskraft enn vi har. Med andre ord, fra den ene grøfta til den andre – vi synes å trives best der.

Jeg har, i disse spalter, fra tid til annen uttrykt meg kritisk til utviklingen innen høyere utdanning i kongeriket generelt og ved NTNU spesielt. Det kunne jo vært hyggelig å runde av i litt mindre kritiske vendinger, og jeg har derfor sett nærmere på hva jeg har skrevet før i disse spalter for å se om det ikke var noe jeg burde moderere. Men nei, jeg står fortsatt inne for det jeg har sagt tidligere, om noe er jeg kanskje blitt enda mer kritisk til sider ved utviklingen.

Jeg skal la det nasjonale perspektivet ligge – der er vindmøllene så store at det har lite for seg å slåss mot dem. Det betyr ikke at jeg tror mulighetene for å innkassere noen seire mot de lokale møllene er nevneverdig større, men de står liksom litt lagligere til for hogg.

NTH var en oversiktlig og relativt ubyråkratisk institusjon med ganske godt omdømme, både nasjonalt og internasjonalt, mens NTNU er blitt en byråkratisk mastodont som ikke er noe fyrtårn verken nasjonalt og slett ikke internasjonalt. Mens jeg hadde rimelig god oversikt over hva som rørte seg på Gløshaugen da vi var NTH har jeg nå liten føling med hva som foregår. På tross av alle honnørordene om tverrfaglighet og samarbeid på tvers er den daglige verden blitt mindre for mange av oss.

Ledelsens visjoner om hvor vi skal være i 2020 og hvordan vi skal komme dit tror jeg ikke det er så mange av oss som lar seg inspirerer av. Mangelen på realisme er påtakelig. Vi får høre at vi skal gjøre omtrent alt bedre enn før, for mange av oss med mindre mannskap og med utsikter til at vi også må bringe inn mer ”eksterne” penger for å skjøte på en stadig strammer bevilgningsøkonomi. Fra styret kommer det krav om sterkere strategisk ledelse på alle nivåer – det er vel de eksterne styregrossistene som mener at det er dette som må til for å løfte oss? Nå har vi holdt på med strategisk planlegging i ca 20 år, og det kunne vært interessant å få en grundig og nøytral vurdering/evaluering av hva dette har gitt oss, utover mer byråkrati. Jeg må innrømme at jeg er litt imponert over de som fortsatt går inn i og legger ned innsats i disse nærmest kontinuerlige prosessene som munner ut i omfattende dokumenter, hvor visjoner, strategier og handlingsplaner, i en underlig miks, skal løse omtrent alt. Og hva skjer? Sørgelig lite - spør jeg mine kolleger om hvilken strategiplan vi for tiden er underlagt tror jeg de færreste har noen klar formening om det. Man får jo knapt implementert den ene planene før vi er i gang med å utrede den neste – og meg bekjent blir ikke disse tingene evaluert (og det tror jeg nok noen kan være glad for). En god venn og kollega kaller dette ”tilløp uten hopp” – en øvelse vi i ferd med å perfeksjonere.

Er det så fryktelig komplisert det vi holder på med, rent organisatorisk? Og klarte vi ikke dette ganske godt før vi begynte med alt dette tøyset? Om vi hadde brukt litt mer tid og omtanke på den eneste planen som virkelig forplikter oss, nemlig studieplanen, så tror jeg fagfolkene på instituttene, med mer ressurser og tillit, hadde klart dette aldeles utmerket. Vi trenger ikke massive strategidokumenter som de færreste har noe forhold til og som overhodet ikke genererer det vi kanskje har mest bruk for, entusiasme. Der jeg befinner meg til daglig er det lenge siden noe fra hovedbygget har skapt begeistring og entusiasme – det er synd.

Om jeg leser signalene riktig så er det lite av det jeg har brukt tid og krefter på i mitt virke på Gløshaugen som vil gi uttelling på tellekantene vi nå skal vurderes etter. Vi synes nå å ha adoptert det amerikanske ”publish or perish” syndromet som vi på 70- og 80-tallet brukte å trekke litt på smilebåndet av. Nå skal det forskes og ikke minst publiseres som aldri før. Ikke bare er det snakk om å heve oss på diverse rankinger, det er nå også knyttet økonomiske incentiver til dette - eller straff, alt etter som man ser det. Og vil man ha penger må man selvsagt publisere i de riktige kanaler. Dette bærer galt av sted.

For det første tror jeg det vil redusere og kanskje helt eliminere virksomheter som jeg mener er viktige, både for oss og nasjonen. Og det er nærliggende å anta at undervisningen blir salderings¬post. Personlig mener jeg også at dette vil forsterke forsøplingen av vår felles kunnskapsbase. Det er spesielt betenkelig at doktorstudier, som representerer mye av forskningen vår, vil dras mot artikkelsamlinger istedenfor monografier. Etter min oppfatning er et godt doktorarbeid (monografi) verd en (rimelig god) tidsskriftartikkel, og noen konferanse¬innlegg. Middels gode arbeider bør sannsynligvis nøye seg med noen konferanseinnlegg. Med artikkelsamlinger vil tallet ligge på fra 4 til 6 pr avhandlig, hvorav vel minst tre må være i (riktige?) tidsskrifter. Og mye av dette vil være skrevet på halvgod (eller halvdårlig) engelsk. Når ”alle” tvinges i denne retning vil vi vel enten få uakseptable lange ventetider eller en oppblomstring av nye tidsskrifter. Trenger vi det? Jeg kan tenke meg andre og mer effektive måter å kommunisere resultater fra forskning og utvikling på. Og hva økonomien angår, er det friske penger det konkurreres om, eller er dette bare et rotterace i et null-sum-spill?

Apropos økonomi, hvor dårlig er den egentlig? Der jeg befinner meg strekker bevilgnings¬økonomien så vidt til å lønne et krympende antall ansatte. Driftsmidler har jeg og mine kolleger stort sett måttet skaffe oss selv de siste 15 til 20 årene – slik sett har vi jobbet dugnad for NTH/NTNU i mange år nå. Får institusjonen, reelt sett, mindre penger pr student nå enn vi gjorde for 25 år siden, eller er problemet at det nå skaves av langt mer penger høyere opp i systemet? Eller har det med fordelig å gjøre? Jeg har liten tro på at vi skal bli fremragende ved at det nærmest hives penger etter noen få utvalgte miljøer, mens hovedtyngden av universitetet går på sparebluss. Økonomiske A- og B-lag, faktisk innen samme institutt, tror jeg er en dårlig løsning. Og hva med forskningsmidler via NFR og EU? Er det noen som virkelig har forsøkt å finne ut hvor mange ører av hver krone som totalt bevilges av det offentlige til forskning (inkl det norske bidraget til EU), som det virkelig forskes for, når all administrasjon, all tid som går med til å skrive og følge opp søknader, rapportering og kontroll tas med i regnestykket? Jeg er overbevist om at virkningsgraden her er skremmende lav. Jeg hørte/så forleden en diskusjon på radio/TV mellom direktøren i NFR og en professor i Bergen om tildeling av offentlige forskningsmidler – den diskusjonen vant ikke direktøren!

Funksjonstiden for dagens ledere løper snart ut, og dermed er spørsmålet om valgt eller tilsatt ledelse aktuell igjen. Jeg er i prinsippet for valgt ledelse over hele linjen, men av en eller annen merkelig grunn kan vi ikke ha valgt rektor uten en ”sidestilt” direktør. For meg er da valget enkelt, jeg ser på geskjeftige direktører som et vesentlig større problem enn det å være fratatt muligheten til å være med å velge rektor. Siste gang vi valgte rektor var jeg aktiv i prosessen og fikk ”min” kandidat valgt, men det er ikke noe jeg skryter av lenger. I praksis tror jeg faktisk ikke det spiller noen som helst rolle for meg og mitt daglige virke om rektor er valgt eller tilsatt – jeg har like liten påvirkning og dermed interesse av hva som foregår i hovedbygget som jeg tror de har av hva jeg sysler med. Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne, fra min posisjon på banen har vi veldig stor strekk i laget.

Jeg må en tur innom undervisningen og studentene før jeg gir meg, selv om jeg har sagt en del om dette før. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg ser på undervisningen som universitetets viktigste oppgave, og jeg tror at god og krevende undervisning for dyktige og motiverte studenter er det beste grunnlag for god forskning. For en del år siden ga jeg studentene litt pepper for at de tok for lett på studiene. Det gjør jeg ikke lenger, ikke fordi jeg mener de bruker nok tid på studiene – for det gjør flertallet av dem ikke – men fordi dette først og fremst er vårt ansvar. Studentene manøvrerer i det rommet vi gir dem – og vi gir dem altfor mye rom. Vi krever definitivt for lite av dem, og det er synd, spesielt med de dyktige studentene vi har i dag. Jeg er overbevist om at vi kunne krevd mer av dem og fått mer fra dem.

Vi har nå studenter som faktisk etterspør mer ”trøkk”, og det er ganske forunderlig at vår ledelse ikke synes å ha verken evne eller vilje til å få strammet opp, eventuelt luket ut, emner som ikke er i nærheten av å møte kravene som de selv har formulert. I dokumentet ”Kvalitetssikring av undervisning og læring” (14 sider) som vi finner på KVASS – for øvrig et sørgelig lite anvendelig system – står det (på side 5) at planleggingen av et emne ”skal ta utgangspunkt i en arbeidsbelastning som tilsvarer 30 timer brutto arbeidstid pr. studiepoeng”. Så godt som alle emner i sivil¬ingeniør¬studiet går over ett semester og er verdsatt til 7,5 studiepoeng, og fulltidsstudenten skal ta 4 slike emner pr semester. Med 14 ukers undervisning betyr dette 12 timer pr uke per emne, og enda er det ca 50 timer igjen til eksamensforberedelser pr emne! Det kunne jo vært interessant å høre hva vår ledelse mener at vi skal legge i dette. Etter min tolkning er det bare et fåtall av våre emner som lever opp til dette når vi ser hvilke karakterer som deles ut. Vi har undersøkelser som viser at karakterene nesten er omvendt proporsjonale med studieinnsatsen. Det er en skam, og en hån mot de lærerne som virkelig forsøker å gi undervisning på et anstendig inter¬nasjonalt nivå. Den som følger med litt i ”Under Dusken” vil ha fått med seg at også studenter nå krever at det gjøres noe med de verste eksemplene.

NTHs adelsmerke var dyktige heltidsstudenter som ble ferdige med studiene på normert tid. Dersom ledelsen virkelig mener noe med sine visjoner for 2020, hvorfor ikke da ta de enkle grepene som heller ikke koster penger? Skjerp kravene til både studentene og oss som underviser, stram opp regelverket (og fjern tåpelige og urimelige ordninger). Gjenskap heltidsstudenten, om nødvendig ved å forbedre studiefinansieringen dersom studentene har rett i at den er for dårlig til at de kan studere på heltid, og ved å arbeide for enda sterkere økonomiske incentiver til å bli ferdig på normert tid.

Da har jeg fått lettet litt på trykket, og bør vel gi meg. Til en nylig leder i Universitetsavisa som undret seg litt over den lave andelen av vitenskapelig ansatte ved institusjonen som benytter sin ytringsfrihet gjennom avisens spalter (ca 2%), tror jeg, som Tore R. Jørgensen, at årsaken er å finne i at så få synes å bry seg. Og det er kanskje forståelig når man ser hvor vanskelig det er å få ledelsen i tale, selv når man tar opp høyst relevante spørsmål. Jeg moret meg her en kveld med å telle hoder i sentraladministrasjonen - der er det folksomt. Med 36 personer bare i rektoratet og de underliggende staber skulle man jo tro at man kunne få svar en gang i blant. Hva gjør egentlig alle disse menneskene?

Noen vil nok si at min kritikk er urettferdig, og, litt avhengig av hvordan man ser på dette, så er den kanskje det. Jeg er nemlig ikke i tvil om at alle som befinner seg i den ledelsen og det byråkratiet jeg kritiserer vil institusjonenes beste og er hardarbeidende mennesker – det er vel mengden, måten og midlene jeg er undrende og kritisk til. Egentlig snakker vi vel her om en systemfeil, og skal den rettes opp må nok neste rektor ville radikale endringer i en grad som gjør at en slik person, om han eller hun finnes, neppe ville bli valgt og helt garantert ikke vil bli tilsatt. Og om vedkommende, rent hypotetisk, tiltrådte stillingen ville nok det politiske systemet vingeklippe den personen ganske fort. Så jeg tror dere må belage dere på at tingene vil fortsette å gå sin skjeve gang, rimelig uavhengig av hvem som blir ny rektor.

Jeg runder av med å ønske institusjonen lykke til videre, og jeg vil ikke bli lei meg om det viser seg at mine pessimistiske spådommer ikke slår til – men jeg vil bli veldig overrasket.

Kolbein Bell
Institutt for konstruksjonsteknikk