 |
|
|
| REDAKSJONEN: | |
|
ETIKKPORTAL Forskningsetikk skal på dagsorden, og debatten skal dyttes i gang ved hjelp av en nettside med historier fra virkeligheten. Universitetsavisa har snakket med filosof og førsteamanuensis May Thorseth, som har samlet sammen etikkskandalene fra NTNU. Nettsidene går under navnet Etikkportalen, og skal etter planen lanseres midt i februar. Tøffe saker skal bidra til åpenhet
Hensikten med Etikkportalen skal først og fremst være å utvikle en sunn forskningsetikk og trene opp en kritisk sans. Thorseth har gravd frem en rekke kontroversielle case – eller saker – hvorav mange av dem ikke kan karakteriseres som annet enn skandaler. Noen har vært offentlig omtalt, andre ikke. Disse eksemplene skal skyte fart i diskusjonen, og bidra til at forskere står frem med egne eksempler. Åpenhet omkring disse forholdene er en forutsetning for å løse problemet, mener Thorseth. Konflikter veiledere og stipendiater dominerer Arbeidsgruppen konkluderte med at det ikke var behov for ytterligere regelverk lokalt på NTNU. Gruppen mente det var tilstrekkelig å fokusere på de statlige retningslinjene som finnes. Å dømme ut fra tilfellene på NTNU, synes det som at det er et stort behov for å regulere forholdet mellom veileder og stipendiat? - Et visst minimum av regelverk er en basisforståelse av felles retningslinjer. Kanskje kunne vi trengt noen komplementære opplysninger, men det er uansett ikke der skoen trykker. Det er for eksempel ikke svakheter ved kontraktsforholdet mellom veileder og stipendiat som er svakheten i de fleste av konfliktene. Uansett hvor godt vi får ansatte til å skjønne Vancouver-konvensjonen, vil ikke det alene gjøre folk mer etiske, selv om de utvilsomt blir flinkere til å unngå bommerter i referansepraksis, sier May Thorseth. Hun viser til hva hun kaller en minimalistisk forståelse av forskningsetikk: Enighet om et felles sett av regler, skrevne og uskrevne. Utover dette er det evnen til å reflektere over etiske dilemmaer i konkrete situasjoner som er avgjørende for en sunn forskningskultur, mener hun. - Det finnes ikke en felles forståelse av en forskningsvirkelighet med et så utfyllende regleverk at det kan dekke alle eventualiteter. Eksemplene er slett ikke ment å være utfyllende, men hensikten er at man skal kunne finne case som ligner på ens egen situasjon, og foreslå mulige veier videre og henvise til regelverket og ytterligere informasjon. Etisk skjønn kan læres bort, det forstod jeg under samtalene med respondentene mine, sier hun. Kildene til hennes saker har understreket at kulturen på arbeidsplassen ofte er en medvirkende årsak til at problemer oppstår, og kanskje kommer ut av sine fortjente proporsjoner. Et eksempel er holdningen rundt forholdet veileder/stipendiat: - Terskelen for å skifte veileder er alt for høy. I noen tilfeller kan det være mer traumatisk å skifte veileder enn å skilles, spissformulerer hun. Forestillingen om alvorlighetsgraden av forholdet kan gi et brudd større konsekvenser enn det fortjener. Akademisk frihet (under ansvar) Hennes erfaringer er at Sintef – som en privat forskningsinstitusjon – har klarere føringer i sine avtaler enn universitetet har. Det gis mindre rom for individuelle tolkninger av avtaletekst eller føringer som ligger i avtalen. Fordelen med den private forretningskulturen kan være færre fallgruver så lenge reglene er tydeligere definert. En bedrift som SINTEF har også klarere regler for biverv og habilitet i forhold til eksterne engasjementer forskere påtar seg. På universitetene står forskere friere enn i det private. Dette i seg selv fordrer en etisk bevissthet. NTNU mottar allerede en milliard fra eksterne finansieringskilder. ”Kundeforhold” blir stadig viktigere, og med det behovet for klare føringer og bevisstgjøring på habilitetsspørsmål. Seksjonssjefer viktigste kilde Arbeidsgruppen diskuterte kildespørsmålet vidt og bredt, ifølge Thorseth. De landet på at fakultetenes seksjonssjefer var dem med den beste innsidekunnskapen og største oversikten over de mer kontroversielle sidene av virksomheten. - Seksjonssjefene var i min erfaring også egnet som kilder i og med at de kjente flere sider av sakene, ikke bare den ene partens. Dessuten hadde de en upartisk holdning i sakene. I saker som har omhandlet stipendiater, har hun også benyttet seg av DION som kilde – stipendiatenes interesseorganisasjon. Er Etikkportalen selv etisk problematisk? - Sakene er selvfølgelig referert og publisert i anonym form. Tilfellene gjelder også tilbakelagte saker. Jeg synes det ville vært feil å bruke konstruerte saker å danne en diskusjon på. Hvor står NTNU som forskningsinstitusjon om vi ikke tillater oss høyde for å diskutere slike saker? Det må være takhøyde for uenighet – faglig eller personlig – det vil være farlig for organisasjonen å bevege seg mot full enighet. Universitetsdemokratiet forutsetter at det finnes noe å diskutere. Forskningsetikk må berøre, mener filosofen. Universitetskultur og mørketall - Mine dialoger med seksjonssjefene har vært sentrert rundt ti, allerede definerte, fokuspunkter for ulike etiske problemstilling. Dette kan ha begrenset informasjonstilfanget, men det blir spekulasjoner, sier hun. Fremtiden vil vise. Tanken er at Etikkportalen skal være interaktiv, med muligheter for at alle ansatte kan gi tilbakemeldinger og skal bidra til diskusjon og refleksjon. Og muligens melde inn sine egne etiske dilemmaer. Hvorvidt NTNU sliter med forskningsetikken, vil vi kanskje få et bedre svar på om seks måneder, tror Thorseth. | ||
