|
LESERBREV Kolbein Bell: Ubrukelig karaktersystem
(9.2.09, 09:22) "...om man ikke nå tar noen alvorlige grep så vil sivilingeniørutdanningen ved NTNU snart ha et inflatert og fullstendig ubrukelig karatersystem", skriver professor emeritus Kolbein Bell i dette innlegget. Selv om jeg nå må føye ”emeritus” til min tittel tar jeg sjansen på et tilsvar til prorektor – hun får ta det som kommentarer og råd fra sidelinjen.
Først av alt, mange takk til prorektor for de uvanlig klare svarene hun ga i UA 4. februar. Jeg må innrømme at jeg ble en smule overrasket da jeg leste hennes innlegg. Jeg vet ikke riktig hva jeg hadde ventet, men at hun så uten forbehold skulle komme meg i møte var uventet, men gledelig. Om jeg nå begrenser meg til sivilingeniørstudiet – som er det studiet jeg har litt greie på – så er, i kortform, konsekvensene av det prorektor sier følgende:
I sivilingeniørstudiet har vi fire emner à 7,5 studiepoeng pr semester. Med 30 timer studie-innsats pr studiepoeng betyr det en brutto studietid pr emne på 225 timer. Sier vi at vi har 14 effektive uker til undervisning pr semester, så vil 12 timer pr emne pr uke legge beslag på 168 av disse timene, og emnet har 57 timer igjen til blant annet eksamensforberedelser. Når jeg har valgt 12 timer pr uke pr emne, så er det fordi alle emner i sivilingeniørstudiet er ført opp i emnebeskrivelsen med en samlet ukentlig innsats på nettopp 12 timer. Den normerte studieinnsatsen for heltidsstudenten er altså 48 timer pr uke (i alle 14 ukene), og da er det enda igjen 228 timer til eksamensforberedelser (det vil si ca 60 timers uke i en liten, men hektisk eksamensmåned).
For denne innsatsen skal en ”gjennomsnittsstudent” kunne forvente en gjennomsnitts¬karakter, dvs. en C. Det kanskje mest oppsiktsvekkende i prorektors redegjørelse er at hun, uten reservasjoner, sier at alt dette – både innsats og karakter – gjelder alle emner (også de såkalte ”jalla-emnene”). La meg skyte inn her at dette, etter min mening, er en helt grei norm for et universitet som har ambisjoner om et anstendig internasjonalt nivå, men såpass bør det også være.
Hvordan stemmer så terrenget med det kartet prorektor tegner? Meg bekjent har vi ingen undersøkelser som sier at våre heltidsstudenter i gjennomsnitt er over 35 timer i uken (over hele semesteret) – jeg ville ikke bli forbauset om en grundig kartlegging ga et lavere tall. Hva så med karakterene? For instituttene ved IVT-fakultetet viser statistikken i KVASS, for høsten 2008, at det er langt flere emner som har en gjennom¬snittskarakter på B enn på C, noen (mindre) emner har sågar A. Hva sier dette oss? For meg henger ikke dette på greip. Ikke bare aksepterer vi en vesentlig lavere innsats enn vi forventer, og som kursene våre burde være dimensjonert i henhold til, vi belønner den mangelfulle innsatsen så godt at vi neppe har stor troverdighet når vi maser på studentene om å bruke mer tid på studiene. Hvorfor i all verden skulle de det? Et annet problem er at statistikken også viser at karakter¬skalaen benyttes forskjellig fra institutt til institutt, i hvert fall på IVT-fakultetet. Selv innenfor samme institutt sliter vi med betydelige (jeg vil hevde helt uakseptable) forskjeller i både hvordan karakterskalaen benyttes og hvordan studiebelastningen dimensjoneres.
Hvem er så taperne i dette spillet? Jo, de seriøse og hardarbeidende studentene, som vi har en god del av i dag, og de faglærerne som er opptatt av å gi god og krevende undervisning og som er lojale overfor den uttalte normen. I et kvalitets¬perspektiv er vel ikke dette særlig lurt? Og når man i tillegg har et økonomisk system som overhodet ikke premierer reell kvalitet, så tør jeg påstå at om man ikke nå tar noen alvorlige grep så vil sivilingeniør¬utdanningen ved NTNU snart ha et inflatert og fullstendig ubrukelig karater¬system. Faglærere vil gå lei av å diskutere med oppbrakte studenter som ikke skjønner hvorfor de har fått en C eller D når kameratene får A og B i et ”nabo-emne” for langt mindre innsats. Og det handler også om å ”beholde” studenter inn mot prosjekt og masteroppgaver, hvor jo stykkprisen er relativt høy (men helt frikoplet kvalitet).
NTNU tilbyr i dag emner som, i henhold til den uttalte rammen, er en vits, og mange faglærere vil måtte oppjustere både omfang og innhold, og ikke minst revurdere evalueringen, om de skal få sine emner i tråd med det som er sagt ovenfor og som ifølge prorektor er NTNUs norm. Og brorparten av studentene må skjerpe seg mange hakk. En krevende operasjon, men en operasjon med langt større oppside enn nedside, for både studenter og lærekrefter. En vellykket operasjon ville også gi NTNU meget sterke kort i kampen om de dyktige studentene.
Jeg har lest rektors blogg, før og etter Røros. Den før Røros sleit jeg med å dechiffrere, spesielt dette med utdannings- og undervisningsledelse. Men etter å ha lest prorektors svar til meg slo det meg at her burde det være store muligheter for henne. Jeg vet ikke så mye om hva prorektor for undervisning og hennes stab arbeider med, men det kan neppe være viktigere enn det problemet jeg mener NTNU står overfor når det gjelder å få bedre samsvar mellom liv og lære i undervisningen. Her har hun en enestående mulighet til å vise kraftfullt lederskap, ved både å klargjøre, for alle aktørene, hva som forventes av dem, og å følge dette opp. Og her er vi ved et kjernepunkt. Skal man komme noen vei med dette, så må det komme krystallklare føringer fra toppen av institusjonen. Av lang erfaring vet jeg at det er særdeles vanskelig for et institutt å gjøre noe som monner her om ikke også de andre instituttene blir pålagt å gjøre tilsvarende grep. Med dagens budsjettmodeller er det nærmest økonomisk harakiri å gå solo her. Utover å presisere rammene og påse at disse blir fulgt, bør ledelsen ikke legge seg bort i undervisningen – dette er studieprogrammene og instituttenes domene.
Dersom prorektor tar utfordringen bør hun unngå mange ord. Dagens ordrikdom er ikke bare en plage, den er også et demokratisk problem (og byråkratiets sterkeste våpen). Som oftest blir poengene, i den grad de er der, borte i en masse svada. Her vil prorektor få plass til alt hun behøver å si på et A4 ark; dermed blir det også lest (i motsetning til det som befinner seg på KVASS).
Jeg hadde litt problemer med å få noe særlig ut av prorektors avsnitt om ”mobilitet, tverr¬faglighet og egenart”, så det lar jeg ligge. Derimot kan jeg ikke la være å kommentere det hun sier om klageordningen. Jeg våger å tro at jeg har 9 av 10 ansatte med meg når jeg sier at slik den praktiseres i dag er den ”helt bak mål”, og har veldig lite med rettssikkerhet å gjøre. Hvor ellers i samfunnet kan man levere inn en klage ved kun å sette et kryss på et skjema? Selv etter at vi, ofte via omveier, har fått gitt en begrunnelse for at karakteren ble som den ble og at den er korrekt, får vi klager uten noen som helst begrunnelse. Det er så meningsløst at ingen må bli forbauset om slike saker, i ren frustrasjon, blir behandlet unødig strengt og/eller rent summarisk. Hva da med rettssikkerheten?
Mitt forslag om å gjeninnføre den praksis vi hadde ved NTH i mange år, nemlig å liste alle karakterer oppnådd i alle emner, og når oppnådd, på karakterutskriften, var ikke primært motivert ut fra arbeidsgivers behov, selv om jeg, som arbeidsgiver, ville kunne lese mye interessant ut av en slik utskrift. Forslaget var først og fremst ment som et lite ”ris” overfor studentene. Jeg er overbevist om at et slikt tiltak ville redusere både ”konting” og gjentak. Jeg er ikke så naiv at jeg tror vi vil få studentene til å bruke mer tid på studiene ved bare å fortelle dem at det bør de; jeg tror også vi må gjøre omveiene de har i dag mindre attraktive.
Når jeg leser rektors blogg etter Røros og hans oppsummering av det som foregikk der er jeg ikke spesielt optimist med tanke på hva som kommer ut av min og rektoratets meningsutvekslinger i UA. Det virker ikke som om lederne, på noen av nivåene, er særlig opptatt av de forholdene jeg har omtalt her. Den totale mangel på andre ytringer i UA om samme tema kan kanskje tolkes i flere retninger, men den gjør det jo rimelig enkelt for ledelsen å glemme ”gnagsåret på konstruksjonsteknikk” (som til overmål nå er forhenværende).
Neste gang dere leser rektors årlige oppsummering av undervisningen ved NTNU kan dere jo fundere litt på om han fortsatt beskriver kartet snarere enn terrenget, og kanskje jeg da kan minne om hva en vis person har sagt før meg: Er det uoverensstemmelse mellom kart og terreng er det som regel terrenget som er riktig.
Takk for meg!
Kolbein Bell, emeritus
Institutt for konstruksjonsteknikk |
