UNIVERSITETSAVISA MENER
LEDER: Æres den som æres bør? (9.2.09, 12:01)

Etter Kvalitetsreformen fikk vi et finansieringssystem som skal premiere vitenskapelig publisering. ”Tellekanter” er dermed blitt et begrep innen moderne forskning. I tråd med at pengene skal følge forskningen, må forskning telles om den skal ha verdi. Men æres den som æres bør?

”Den norske modellen”, som den er blitt kalt, er i ferd med å bli innført i Danmark, med virkning fra budsjettåret 2010. I Finland har Undervisningsministeriet nedsatt en arbeidsgruppe som ser nærmere på den norske modellen. I Sverige forslår statsråd Leijonborg at disse tellekantene skal slå direkte inn på antall statlige forskningskroner.

Kvalitetsreformen er altså blitt en modell med vesentlig eksportverdi. Tellekantene er blitt saliggjørende for forskningens verdi. Men hvordan er det nå egentlig man teller – og hvem er det som krediteres det som telles?

I Bodø sitter en professor som grubler over dette. Nils T. Hagen ved Høgskolen i Bodø har grublet seg fram til at dagens bibliometriske system for telling ikke fungerer rettferdig: Førsteforfatterne får ikke den uttelling deres forskningsinnsats har gjort dem fortjent til, mener han.

I en rekke fagdisipliner er det førsteforfatteren som har lagt ned mest arbeid med artikkelen. Når denne arbeidsinnsatsen ikke reflekteres i systemet for merittering, svekkes kvaliteten i forskningen. Det kan dermed se ut som at dagens system legger forholdene til rette for medforfattere som ikke nødvendigvis har anstrengt seg hardt for å bli inkludert på lista.

Det er blitt vanlig at vitenskapelige artikler signeres av et kobbel medforfattere. Således kan en paper ha 20, 30, i noen ekstreme tilfeller over 100, medforfattere på lista. I henhold til dagens system kan samtlige føre den vitenskapelige publiseringen opp på sin personlige CV, selv om det er førsteforfatter som har gjort hoveddelen av arbeidet.

Det fins i dag to hovedprinsipper for hvordan medforfatterskapet telles for den enkelte. Enten teller hver forfattersignatur som én vitenskapelig publisering. Dersom en artikkel har 20 medforfattere, kan hver og en føre artikkelen opp på sin merittliste. Det andre alternativet er at publiseringen av artikkelen teller som 1, og andelene fordeles likelig mellom signatørene.

I begge tilfeller gjøres det ingen forskjell mellom forfatterne. Hver signatør får like stort – eller lite – kakestykke.

Professor Hagen har foreslått et alternativt system som sørger for at førsteforfatter får det største kakestykket. Deretter reduseres stykkenes størrelse suksessivt.

Forslaget er ikke uten problemer. I flere fagdisipliner står medforfatterne i alfabetisk rekke, og disse må skilles ut. Det kan også tenkes at med det foreslåtte systemet vil medforfatterne lenger uti rekka få for lite uttelling.

Imidlertid bidrar Hagens forslag til å sette fingeren på et strukturelt problem med dagens tellekantsystem, nemlig: Æres den som æres bør? I takt med tellekantsystemets seiersgang er dette et spørsmål som slår direkte inn på den enkelte forskers, og forskningsgruppes, budsjett. Til syvende og siste blir det et spørsmål om man har noe å forske for.

Tore Oksholen
Redaktør (konst.)

Se også: - Publiseringssystemet i krise