LESERBREV

Trond Andresen: ”Hva føler du nå” (12.2.09, 14:32)

Adressa refererer i dag et forslag fra seniorrådgiver Trond Foss i SINTEF om mange "bompunkter" rundt om i byen, som alternativ til noen få bomstasjoner. Dette er et godt forslag -- som jeg har argumentert offentlig for i snart 20 år, uten at politikere og maktpersoner har vært villig til å diskutere det. Første gang ut var i Adresseavisen 9 desember 1989, før byens første bomring var etablert. Jeg har også beskrevet forslaget mange andre steder i mellomtida, bl.a. i Dagens Næringsliv (juli 1994) og i Dagbladet (kronikk, februar 1995).

Hvorfor skal man måtte snakke til veggen i 20 år, når denne løsninga er åpenbart bedre enn den tradisjonelle bomringen?

Nå skriver jeg ikke dette primært for å skryte av å ha vært tidlig ute, men for å rette søkelys på det triste faktum at det er ytterst vanskelig å nå fram i den offentlige debatt med gode løsningsforslag på viktige samfunnsproblemer, sjøl der hvor forslaget er lett realiserbart og ikke dyrere enn (de dårligere) alternativene.

Ikke minst når forslagene er slik at de krever interesse for og kunnskap om teknologi og naturvitenskap, så skygger mediene unna. Og det hersker ikke bare en interesse- og kunnskapsløs holdning til teknologi i dagens medier. Noen mediefolk er også fiendtlig innstilt. Forslag om å bruke ny teknologi for å forbedre samfunnet betraktes som "naive liksom-løsninger på slikt som i virkeligheten er politiske problemer" -- det er sånt man kan forvente fra en eller annen smalspora NTH-nerd.

Men når det er sagt, er vel de fleste journalister rett og slett bare uinteresserte.

C.P. Snow beskrev i sin berømte tale fra 1959 den kroniske konflikten mellom "de to kulturene": teknologer/naturvitere mot humanister/samfunnsvitere. Den siste gruppa har -- sammen med økonomene -- nærmest monopol på å sette dagsorden i massemediene. Den typiske utdanningsbakgrunn for en journalist forklarer mye av tingens tilstand. Bare unntaksvis finner man derfor kompetent dekning av ny og samfunnsnyttig teknologi. Man må som regel til "nerde-blader" som Teknisk Ukeblad eller Ingeniørnytt.

Jeg vil hevde at terskelen for brei mediedekning er langt lavere når det gjelder sinnelagsetiske og verdikonflikt-orientert stoff: For eller mot det multikulurelle samfunn? For eller mot kultureliten? Bør politikvinner få bruke hijab? Bør blasfemi fortsatt være forbudt? Kan en biskop beordre en prest til ikke å vie homofile? For eller mot Ari Behn? For eller mot Snåsamannen? Hvor stor tillit har vi til justisministeren?

Kort sagt: "Hva bør du/vi føle eller mene om ditt eller datt?" Man synser ting til døde, gjennom spaltekilometer etter spaltekilometer, omatt og omatt. De redaksjonelle portvoktere/utvelgere elsker slikt og gir det plass. På bekostning av andre ting, med den konsekvens at publikum forblir uvitende om nye muligheter, og hindret i å debattere dem.

"Dannelse" er et begrep som visse intellektuelle miljøer liker å snakke om. Men manglende kunnskap, interesse og forståelse for teknologi er også en form for mangel på dannelse. Og denne mangel blir viktigere og mer bekymringsfull ettersom teknologiens betydning for våre liv øker, noe den gjør uavlatelig. Ikke minst er dette skadelig når det preger store medier, de viktigste arenaene for samfunnsmessig informasjon og samtale. Dette er ikke -- forståelig nok! -- noe humanister og samfunnsvitere ønsker å erkjenne. Mens de så lenge jeg kan huske har bekymret seg offentlig over ingeniørenes mangel på dannelse.

Trond Andresen,
teknisk kybernetikk