UNIVERSITETSAVISA MENER
Snåsamannens onde halvbror og forskernes taushet (16.2.09, 11:36)

Joralf Gjerstad er etter alle solemerker en hederskar. Er det årsaken til at den norske forskerstanden møter fenomenet ”Snåsamannen” med noe nær kollektiv taushet?

I ”Bestialitetens historie” beskriver Jens Bjørneboe menneskehetens sårbare tilværelse - hvor vi lever ut våre liv på en appelsinskalltykk jordskorpe, med en brennende ildsmørje under oss og et uendelig, iskaldt tomrom over oss. Bjørneboe bruker dette som et bilde på hvor skjør og heroisk den er, vår kamp mot mørket og barbariet.

Dette bildet synes anvendelig til å illustrere den vitenskapelige rasjonalitetens utsatte posisjon mellom tro og overtro. Veien er kort tilbake til førmoderne tankesystemer, hvor overtro og vilkårlighet hersket. Historisk har utviklingen av vitenskapelig rasjonalitet, og utviklingen av demokrati og rettssikkerhet, gått hånd i hånd. Tilliten til at fornuften hersker kan ikke løsrives fra ønsket om at det er den menneskelige fornuft som skal regjere, gjennom politiske institusjoner som sikrer at det er den kollektive viljen – flertallet av voksne, rasjonelle mennesker – som bestemmer.

I dette perspektivet er det mulig å forstå hvorfor høyreekstreme ideologier som nazismen og fascismen også gjerne dyrket mystiske og mytiske forestillinger om ”blot und boden”. Det er sant at nazistenes raseteoretikere støttet seg på hva de oppfattet som vitenskap, men slike forestillinger ble systematisk og ubønnhørlig kategorisert som kvasivitenskap.

I en kommentar i Klassekampen denne uka stiller vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes følgende spørsmål: Hva om Snåsamannen hadde en ond halvbror?

Vassnes’ resonnement tar utgangspunkt i at Gjerstad framstår som et godt menneske. Om vi godtar at han har ”spesielle evner” – må vi da også godta at hans onde speilbilde, om det fantes, hadde tilsvarende evner?

Spørsmålet er interessant, fordi det åpner for forestillinger om at våre liv, våre gode og onde hendelser, i bunn og grunn styres av gode og onde sjamaner omkring oss, som vekselvis beediger og ganner oss. Det er så sin sak å ringe et telefonnummer i Snåsa når ungen har kolikk, det kan selv en helseminister finne på å gjøre – men hva om man er overbevist om at det er en ondsinnet nabo eller slektning med ”spesielle evner” som har forbannet ungen til å skrike hver bidige natt? Dette er forløperen til heksejakten.

Vi blir stadig minnet om hvor tynt sivilisasjonsfernisset er. I en slik sammenheng kan det virke grotesk overdrevet å advare mot en godhjertet åttitoåring fra indre Trøndelag. Men ønsket om å kaste rasjonelle forklaringer over bord ligger latent i oss, og kommer til uttrykk på så ymse vis. At Darwin og utviklingslæren fremdeles er sprengstoff i mange vestlige samfunn, er ett symptom.

Troen (sic!) på vitenskapelig rasjonalitet er ingen selvfølge, og det er en kamp som må føres kontinuerlig. Den voldsomme, folkelige interessen omkring Kolloens biografi over Gjerstad, og svært mange amerikaneres avvisning av utviklingslæren, er to ulike bekreftelser på hvor nødvendig denne kampen er.

Derfor er det forstemmende å konstatere at vitenskapskvinner og –menn synes så lite interessert i å delta i denne debatten. Aktiv deltakelse kunne bidratt til å bringe inn nye perspektiver og utvikle debatten videre. Det er tross alt ved universitetene man lærer vitenskapsteori.

Imidlertid er det, noen få hederlige unntak - ikke minst fra NTNUs Asbjørn Dyrendal - relativt stille fra den kanten. Men kanskje har forskere også kolikkbarn og vonde skuldrer som trenger til Snåsamannens varme hender.

Av Tore Oksholen,
redaktør (konst.)