 |
|
|
| REDAKSJONEN: | |
|
KOMMENTAR: Aftenposten skrev nylig om hvor usynlige landets universitetsrektorer er. Torbjørn Digernes var raskt på pletten i samme avis under tittelen ”Vi er ikke redde”. Universitetsrektorer definerer seg for smalt.
Digernes fikk sine spaltemillimetre tre dager etter, og erklærte at han ikke var redd offentligheten. Det er det heller ingen grunn til. Rektorposisjonen har kanskje ikke den samme schwung som i riktig gamle dager, men bærer fortsatt en anselig mengde pondus og faglig autoritet ved seg. De fleste skjønner rasjonalet bak en høy - fortrinnsvis positiv - medieprofil. Det gjelder å ha så hyppige og jevnlige medieopptredener at merkelappene ”universitetssektoren” ligger lengst mulig framme i hjernebarken til myndighetene hver gang kroner skal fordeles og regler defineres. Universitetets samfunnsoppdrag er i politikernes hoder blitt utvidet senere årene. Universitetene kan i større grad forvente seg å bli holdt delansvarlig for AS Norges resultater. Med det endres også rektors rolle. Det er han eller hun som utad skal forsvare milliardoverføringene til universitetene. Her har mange av rektorene fortsatt en vei å gå. De er ikke like profesjonelle som en del næringslivsledere i å skape rommet debatten skal foregå i. Unntak finnes. Rektorene ved Handelshøyskollen BI er langt mer ram på mediegrøten enn kollegene på de statlige institusjonene, viser medieanalyser. Dagens Tom Colbjørnsen og hans forgjenger Torger Reve er to eksempler. Kanskje det har med bedriftskulturen å gjøre, kanskje hjelper det at BI handler om finans og økonomi. Men det dreier seg vel så mye om egen oppfattelse av hva man kan uttale seg om. Jo mer den begrenses, jo vanskeligere blir det å komme frem i medielyset. Dørvakten inn til redaksjonslokalet foretrekker det allmenne, men skarpt formulerte, framfor det snevre og forbeholdne. Rektorer er egentlig bare forskere kledd i underlige kapper, og vil nødig tråkke over sin fagkompetanse. Det som kjennetegner medieeksponerte akademikerne, er ofte deres vilje til å definere sin offentlige rolle bredere enn sine kolleger. At de faktisk ikke har professorkompetanse på akkurat dette området, hindrer dem ikke i å uttale seg om en journalist ringer for en kommentar. Dette liker media. Vi kaller dem synsere. Akademia liker dem ikke. En av dem - Anders Todal Jensen - uttalte nylig til Universitetsavisa at dette er en risikosporten ikke innbringer mange medaljer blant kolleger. Landets universitetsrektorer har tradisjonelt ventet med å rekke armen i været til a), journalisten ringer, eller b), saken utvilsomt handler om universitetspolitikk. Dette blir for smalt. Hva ligger innenfor universitetenes samfunnsoppdrag? Jo, blant annet innovasjon. Det skulle tilsi at rektorer generelt, og vår egen spesielt, definerte sitt kompetanseområde bredt nok til å ha meninger om for eksempel all næringspolitikk. Universitetet handler også om utdanning. Universitetsrektorer bør kunne mene seg helt ned til barnehagenivå, om det så gjelder. Oppvekstvilkår i dagens samfunn, hvorfor ikke? Kultur og kulturpolitikk, i høyeste grad. En rektor må da forventes å være intellektuell? Oppfattelsen av rektorrollen er fortsatt primært rettet innover. Man står først og fremst ansvarlig overfor sine professorkolleger, ansatte og studenter. Paul Chaffey - tidligere SV-politiker, nå medlem av universitetsstyret ved UiO og adm. Dir. i Abeilia - sier til Universitas: - Skal [universitetet] ha et godt omdømme, må det plassere seg sentralt i samfunnsdebatten om utdanning og forskning. Tidligere stortingsrepresentant (KrF) Arne Lyngstad, mener rektorkandidater sågar bør ha et program for omdømmebygging. Denne rolleforståelsen er for en stor del upløyd mark i rektorlandskapet i dag. | ||
