 |
|
|
| REDAKSJONEN: | |
|
KOMMENTAR Søkerlistene til dekanstillingene er begredelig lesning. Det kan se ut til at rådende oppfatning er at sittende ledere automatisk får ny tillit. Konsekvensen kan bli lederstagnasjon og ansattfrustrasjon.
For universitetet er det en gylden mulighet for å forsterke laget med de beste managerne – enten de er dagens ledere eller nye. Forutsetningen er at man har noe å velge mellom. For å ta konklusjonen først: Den gylne muligheten viste seg å være kråkegull. LES OGSÅ: Ser man bort fra sittende dekaner, er det kun syv ulike søkere til syv dekanstillinger. Uten å neglisjere noen av kandidatene – ære være dem – ryker nok noen av søkerne ut etter den første sorteringen. At seks av syv dekaner ønsker en ny periode kan tyde på at de har gjort en utmerket jobb – de må da ha fått noen tilbakemeldinger fra rektorat og egne ansatte? På en annen side: Etter det Universitetsavisa erfarer, er ikke alle dekanene like populære blant de ansatte. Man skulle normalt tro at dette ville resultert i at noen lederemner kjente sin besøkelsestid. Men ei. Uansett er det et grunnleggende problem at konkurransen om en av de viktigste lederstillingene på universitetet er nærmest ikke-eksisterende. Det er grunn til å stille spørsmålet om det ligger en automatikk i fornyet tillit til sittende sjefer, som blant andre emeritus Ivar Bjørgen er inne på. Om det ligger slike føringer i ansettelsesprosedyrene er vanskelig å påvise, selv om noen har hevdet dette overfor avisen, sist i forbindelse med Rektorstillingen. To kandidater utover Torbjørn Digernes ønsket å bli rektor – hvorav en trakk seg etter intervjurunden. Det kan synes som at universitetsbefolkningen – i form av aktuelle lederemner – lever under denne overbevisningen. Det er et problem. Da bør det være et opplagt ansvar for rektoratet å bekjempe denne oppfatningen. NTNU lever i en konkurranse nasjonalt og internasjonalt, ynder ledelsen å si. Da kan ikke NTNU leve med en opplevd eller reell praksis hvor lederstillingene er unntatt konkurranse. Til sammenligning: To tomme prorektorstoler gav åtte ulike søkere (to kandidater søker begge prorektorstillingene). Både Astrid Lægreid og Julie Feilberg vil tilbake til sine forskergjerninger. Det noe større antallet søkere kan være en indikasjon på at her oppfattes prosessen som et mer åpent løp. Trondheim, Trondheim, Trondheim Dette peker i retning et nasjonalt problem. Få er interessert i å søke lederstillinger ved andre universiteter enn sitt eget. Hva dette beror på – norsk uvilje mot å flytte på seg eller en oppfatning om at universitetene ikke ansetter utenforstående i toppstillinger – er ikke godt å si. Hadde det vært tilsvarende dårlig søkning til en stilling på lavere nivå ville NTNU vært tilbøyelig til å foreta ny utlysning. Det skal mye til før det skjer med universitetets nest mektigste posisjoner. En slunken dekansøkerliste kom neppe som noen stor overraskelse på ledelsen. Har ansettelsekomiteen proaktivt oppsøkt aktuelle kandidater – innenfor og utenfor NTNU? -------------------- AD NOTAM: Søkertørke er ikke nødvendigvis et NTNU-spesifikt problem. Ved Universitetet i Oslo ble man sjeleglad da den eneste rektorkandidaten endelig fikk konkurranse av en kandidat nummer to, slik at førstnevnte på valgmøtene slapp å debattere med seg selv... | ||||
