UNIVERSITETSAVISA MENER:
De gale i skogen (9.3.09, 07:17)

En gang i tiden ble de gale gjemt bort i murbygninger i et skogholt eller på et jorde utenfor byen. De psykisk syke skulle ikke sees, og framfor alt ikke høres. Haukåsen ble på folkemunne Kaukåsen. Faren er fremdeles til stede for at et nybygd universitetssykehus blir stående uten psykiatridel. Skal de psykisk syke fortsatt gjemmes bort i skogen?

Historien om Psykiatrisenteret på Øya er lang og vond. I 1996 inngikk Staten og Sør-Trøndelag fylkeskommune en avtale om at et slikt senter skulle bygges i området omkring sykehuset. Prislappen den gang var på 220 millioner kroner. Den er i dag mer enn tredoblet.

Vedtaket reflekterte en ny tid og en ny holdning til mentale lidelser. Da de store sentralsykehusene ble etablert i takt med det gryende velferdssamfunnet og økende urbanisering, var denne gruppen pasienter imidlertid noe som man ikke ønsket å vise fram. Bildet av store, dystre murbygninger, malt i duse farger og med tykke vegger og vinduer plassert høyt oppe på veggene slik at både inn- og utsyn ble vanskeliggjort, ble en hyppig brukt populærkulturell klisjé.

Denne kollektive fortrengningen av én type lidelser fant gjenklang innen forskningen. Det som fantes av vitenskapelig tilnærming til psykiske lidelser var av det mer absurde og groteske slaget. I sin bok fra i fjor høst forteller historikeren Per Håve om forskningseksperimenter hvor psykiatriske pasienter ble påført malaria, fikk tennene trukket, ble kastrert, påført elektrosjokk, insulinsjokk, trekking av tenner, injeksjoner av malariainfisert blod, sterilisering, kastrering, narkose i ukevis, insulinsjokk, elektrosjokk og lobotomi er noe av det leger har forsøkt i behandlingen av psykisk syke i Norge.

Det er kortere tid siden dette var gangbar vitenskap enn man liker å tro. At psykisk sykdom får økt oppmerksomhet og tilføres ressurser, ikke bare på behandlingssiden men også som forskningsobjekt, er av relativ ny dato.

Vi liker å tro at det moderne Norge har kastet av seg fordommene omkring mental lidelse. Likevel er det altså slik at det topp moderne universitetssykehuset som nå tar form på Øya fremdeles risikerer å bli stående uten en egen psykiatridel. Hvordan kan det være mulig å, på denne siden av millenniumsskiftet, helt utelate denne gruppen diagnoser fra et ellers komplett utstyrt sykehus?

I utgangspunktet var 45 000 kvadratmetre satt av for NTNUs formål. Dette inkluderte psykiatrisenteret, som altså senere ble tatt ut. I dag er universitetsarealet i et framtidig psykiatrisenter anslått til omkring 1500 kvadratmetre.

Det har vært en ledetråd for medisinutdanningen ved NTNU at kommende doktorer – og medisinske forskere – skal møte pasienter fra første studiedag. Å møte pasienter som lider av ulike typer sykdommer, er av grunnleggende betydning, hva enten man blir allmennpraktiserende lege eller forsker. Dermed blir det av vesentlig betydning at ikke en bestemt gruppe pasienter er ekskludert fra sykehusområdet.

Noe ser imidlertid ut til å være i ferd med å skje. I følge Adressa arbeider en gruppe toppbyråkrater med en løsning som sikrer at senteret blir realisert. Forhåpentligvis innebærer det at sykehusdelen - som har en prislapp på i overkant av en halv milliard – nærmer seg finansiering.

Etter hva Universitetsavisa erfarer er universitetsdelen – beregnet til om lag 140 millioner kroner – i praksis fullfinansiert. De pengene skal være satt på vent i Kunnskapsdepartementet. Dermed er det å håpe at også sykehusdelen får sin finansiering.

Tore Oksholen,
redaktør (konst.)