Hva vil vi med byen? (16.3.09, 07:52)

Kan vi si at byrommet er åpent når vi jager ut folk vi ikke liker utseendet på, spør forsker Heidi Mork Lowell.

Ineffektiv videoovervåkning: - At videoovervåkning virker kriminalitetsforebyggende er en seiglivet myte, sier Heidi Mork Lomell, forsker ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi.

Utenfor mottakshallen ved Dora står Kirkens Bymisjon med sitt suppekjøkken, mens inne i betongkolossen er det legitimasjonskontroll og kategorisering av de besøkende. En effektiv demonstrasjon av at i byen så får noen komme inn, mens andre må stå igjen utenfor. På innsiden var det folkemøte hvor frykt og kriminalitet i byen var tema.

Videoovervåkning virker ikke
- At videoovervåkning virker kriminalitetsforebyggende er en seiglivet myte, sier Heidi Mork Lomell, forsker ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO. Troen på at folk slutter å begå kriminalitet når man setter opp et kamera, har røtter 90-tallets England, mens videoovervåkning i offentlige rom var noe relativt nytt.

- Da kom det mange rapporter som viste helt fantastiske tall, med mellom 50 og 90 prosent reduksjon i kriminaliteten i områder hvor det var satt opp kamera.

Problemet var bare at rapportene ble produsert og brukt av selskaper som hadde økonomiske interesser i overvåkning.

- Mer grundig, akademiske evalueringsrapporter konkluderte med at videoovervåkning ikke hadde signifikant effekt på kriminalitet, bortsett fra på biltyveri på parkeringsplasser. Ta skytingen på Karl Johan, for eksempel. Det skjedde midt i det av de mest overvåkede områdene i landet.

Videoovervåkning brukes dessuten til mye mer enn kriminalitetsforkjemping.

- Kjøpesenter bruker det for eksempel til å luke ut uønskede elementer. Folk som ikke har gjort noe galt, men som ser uflidde ut. Da blir kommersielle aktører premissleverandører for hva som er akseptabelt i det offentlige rom, forklarer Lomell.

Frykten er gjensidig: - Mange innvandrere er redde for nordmenn, og mange nordmenn er redde for innvandrere, sier flyktningkonsulent Latifa Nasser.

Å anerkjenne forskjellighet
I byen møtes fremmede, og derfor mener John Pløger, lektor ved Institutt for miljø, samfund og rumlig forandring ved Roskilde Universitet, at vi trenger en anerkjennelsesstrategi.

- Vi tror meget på fellesskap, men reelt så finnes det ikke.

- Kan man designe seg fram til en mer inkluderende by?

- Nei, det kan man ikke. Men man kan lage byrom for de mange, ikke for de få, slik at alle har en grunn til å komme dit, sier han, og mener at multifunksjonell er viktige i så måte.

- Litteraturhuset i Oslo er et godt eksempel. Der kan det være møte om Tanzania i første etasje mens det er Ibsen i andre etasje, og helt andre ting igjen i tredje og fjerde.

Gjensidig fremmedfrykt
Slike møtesteder er med på å skape møter mellom forskjellige mennesker.

- Mange innvandrere er redde for nordmenn, og mange nordmenn er redde for innvandrere. Til vi lærer hverandre å kjenne, vil dette fortsette, sier Latifa Nasser, flyktningekonsulent i Skaun kommune. Da hun kom til Trondheim, opplevde hun å være et eksotisk innslag i bybildet.

- Folk stoppet meg på gata og ville ta på hånda mi. Det var veldig artig å være fremmed i Trondheim på den tiden.

Hun har likevel opplevd å bli mobbet; i Tanzania fordi hun ikke var mørk nok, og i Norge fordi hun var for mørk.

- Mine barn har også opplevd mye mobbing og trakassering.

- Hvordan takler de det?

- De er tøffe og klarer seg fint. Men det de synes er sørgelig, er at de ikke får føle seg hjemme her, men det er jo her de hører hjemme. De er jo trøndere, understreker hun overfor Universitetsavisa.

Kampen om rommet
Jonny Aspen, førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, pekte på at byen er preget av motsetninger og kontraster, hvor ulike interesser møtes og brytes mot hverandre.

- Da må man og ha en vilje til å inngå kompromisser, finne frem til felles spilleregler og å akseptere forskjeller.

Konflikter kan lett oppstå når man føler behov for å trekke grenser mellom det som er eget og det som er offentlig. Når bybildet blir mer preget av kontroll, forringer det også bevegelsesfriheten.

- Kampen om byrommet dreier seg om å hold det offentlige byrommet noenlunde tilgjengelig for alle.

Skogen i byen
Ungdom er ivrige brukere av offentlige rom, og Vilde Aarethun, ordfører i Ungdommens Bystyre sier til Univesitetsavisa at behovene deres stort sett er godt ivaretatt.

- Men vi må ikke lene oss tilbake. Vi må jobbe for å ta vare på det vi har.

Som eksempel nevner hun skogområdet ved Lilleby skole.

- Skogen skulle rives for å bygge hus. Elevrådet ved Lilleby skole skrev brev til oss, og vi tok saken videre, og klarte faktisk å stanse prosjektet. Det er viktig å ta vare på slike områder for uoffisiell aktivitet, avslutter hun.