 |
|
|
| REDAKSJONEN: | |
|
UNIVERSITETSAVISA MENER: Bør NTNUs styre være et forum for åpen uenighet? Kan interne stå åpent mot eksterne, og er det legitimt for ansattrepresentanter fra Gløshaugen og Dragvoll å kjempe for sine spesifikke interesser?
Dette uttalte professor Bjarne Foss til Universitetsavisa nylig. Det er vanskelig å lese uttalelsene hans som noe annet enn en hevet pekefinger mot ansattrepresentantene, med formaning om å ”oppføre seg” i betydningen avstå fra åpne konfrontasjoner med de eksterne representantene. Professor Foss satt i NTNUs siste kollegium, fra 2001 til 2005, den siste perioden med valgt rektor. Etter å ha senket pekefingeren, ble han intervjuet spurt om han vil stille til årets styrevalg dersom han blir foreslått, og han svarte bekreftende. Fredag ble lista over kandidater til styret offentliggjort. Foss er blant de 32 navnene på lista. Det ligger et morsomt lite paradoks i dette at ved å rette en såpass direkte kritikk mot dagens ansattrepresentanter, med Svein Lorentzen og Kristin Dæhli i spissen, for deres til tider klare markering av uenighet med de eksterne representantene – så bidrar Foss samtidig til å klargjøre sin uenighet med linja særlig Lorentzen og Dæhli har profilert. Også An-Magritt Jensen og Rigmor Austgulen fra de interne har ved flere anledninger markert klare holdninger i saker hvor de eksternt representerte har stått på motsatt side. Det gode med dette er at Foss slik gir velgerne noe å velge mellom. Vi venter i spenning på at de øvrige kandidatene skal komme på banen og opplyse oss om hvorfor vi skal gi vår stemme til akkurat dem. Professor Foss fremhever også campustilhørighet som et moment når man skal velge kandidat. Han peker særskilt på at Gløshaugen ikke er representert i det sittende styret. Som kjent har Dæhli, Lorentzen og Jensen Dragvoll som sin arbeidsplass, mens Austgulen kommer fra DMF. Foss etterlyser mer konsensus i NTNUs styre. Hvor har konfliktlinjene gått denne perioden? Universitetsavisa gikk sent i høst gjennom NTNU-styrets protokoller for de siste 2-3 årene. De viste seg i de situasjoner hvor styret delte seg, havnet de eksterne på den ene siden, sammen med de to studentrepresentantene, mens de ansattes representanter befant seg på den andre. Uten å gå inn i den enkelte sak melder følgende spørsmål seg: Har dette vært bra for NTNUs øverste beslutningsorgan? For Bjarne Foss er svaret nei. Etter hans oppfatning blir det vanskelig å ”utvikle konstruktive løsninger”, som han formulerer det, når situasjonen er slik at de interne og de eksterne ofte står mot hverandre. Med sitt utspill har Foss gjort sitt til å klargjøre en av konfliktlinjene før valget. Det er et gode i seg selv. Tore Oksholen, | ||
