LESERBREV

Thomas Brandt, Aslaug Mølmen: Statistikk skaper skillelinjer ved NTNU (25.3.09, 11:25)

I det siste har diskusjonen om ”byråkratiseringen” av NTNU blusset opp i UA, med referanser til statistikk over årsverksutviklingen. Bak disse utspillene ligger det en delvis uuttalt engstelse for at stillingskategorien ”teknisk-administrativ” vokser raskere og blir større enn antall vitenskapelig ansatte. I følge databasen for statistikk om høgre utdanning (DBH), er nå-situasjonen omtrent slik: Dersom man regner med rekrutteringsstillinger og de som er rubrisert under ”formidling”, utgjorde antall undervisnings- forsknings- og formidlingsstillinger 2 686 av i alt 4 493 årsverk ved NTNU i 2008. Det tilsvarer om lag 60 %. Men som vi ser, er dette tallet åpent for tolkning, for hvem skal regnes med i hvilke kategorier? DBH-basen åpner for litt av hvert, avhengig av hvilke konklusjoner man er ute etter.

Forestillingene om at nå-situasjonen ved NTNU er mer eller mindre forverret mht såkalt byråkratisering, forutsetter at ting var bedre før. Vi som skriver NTNUs historie stusser litt over dette. Var det bedre før? Vi tok utgangspunkt i årsberetningene fra NTH i perioden 1910-1995, som i likhet med all slik statistikk er plaget av feilkilder. De tallene vi har tatt utgangspunkt i, har dessuten en noe foreløpig karakter, i og med at vi bl.a. må validere opp mot andre kilder (om slike i det hele tatt finnes). Dessuten er det her et problem at man f.o.m 1990 begynner å føre statistikk over stillingsandeler og årsverk, og ikke telle hoder, slik man gjorde før. (Pga. UAs publiseringssystem får vi ikke inkludert tabellen her, men ta kontakt eller se opp for boka vår neste år!)

Med disse forbehold finner vi at forholdstallet ved NTH mellom antall vitenskapelig ansatte og teknisk-administrative var relativt konstant ca. 40/60 fra 1945 og fram til NTNU-vedtaket i 1995, da forholdet var endret til ca. 45/55. Det vi i så fall kan si, er at NTNU nå er i ferd med å ta igjen NTH når det gjelder andel teknisk-administrativt personal.

Få vil vel kjenne seg igjen i en påstand om at NTH var mer byråkratisk enn dagens NTNU, og det er heller ikke tilfelle. Gamle NTH hadde mange flere ansatte enn for eksempel AVH når det gjaldt teknikere, driftsoperatører, labingeniører, vaktmestere osv. (Husk også at omtrent hver professor i lang tid hadde en kontordame til rådighet. Hun er nå ment erstattet av office-pakken. Det er fristende å spørre om ikke dette kan være en kime til noe av dagens misnøye.)

De gamle NTH-avdelingene hadde en mindre adminstrasjon enn AVH-fakultetene. NTH hadde derimot en større sentraladministrasjon. Dette skyltes forskjellene i utdanningsløp, som krevde mer koordinering sentralt på NTH og mer ressurser på AVHs fakultetsnivå. Forklaringen på disse forskjellene må også hentes i de omskiftelige kategoriene ”teknisk-adminstrativ” og ”vitenskapelig”. Var for eksempel ”instituttingeniør” en teknisk eller vitenskapelig ansatt? Vi vil anta at begge kategoriene i realiteten var riktige, men i statistikken føres disse stillingene vanligvis som teknisk-administrative.

Diskusjonen gir lite mening om den skal foregå med utgangspunkt i høyt aggregerte kategorier. Mange av de teknisk-adminstrative i denne statistikken, utfører en betydelig andel forskning og undervisning. Et eksempel fra historien kan illustrere det: En mann som Bjørn Trumpy startet som "laboratorieingeniør" da han utførte sine tidlige forskningsarbeider ved NTH på 1930-tallet. Dette var ikke klassifisert som en vitenskapelig stilling. Samtidig vet vi at han var en av de mer fremtredende vitenskapelige ansatte på sitt felt (partikkelfysikk). Han fikk etter hvert en dosentstilling tilknyttet lærerhøgskolen og ble senere professor i Bergen.

Nå var i realiteten forskning på 1930-tallet noe man stort sett måtte gjøre på fritiden uansett ansettelsesform og stilling. Men noe er fremdeles likt: Det finnes ”vitenskapelig ansatte” som i all hovedsak egner sine dager til annet enn vitenskapelig arbeid, mer eller mindre motvillig. Og det finnes teknisk-adminstrativt personal som er helt avgjørende for at forskning og undervisning skal la seg gjennomføre.

Vi tror alle debattantene er fullt inneforstått med de uklare skillelinjene som går her. Det som virker å være mindre klart for enkelte av debattantene, er at denne kampanjen mot veksten i en bestemt overordnet stillingskategori, kan virke sårende og stigmatiserende for ansatte som gjør verdifullt arbeid for NTNU – enten det er i form av regelrett forskning og undervisning eller for eksempel tilrettelegging for utenlandske gjesteforskere. Det er helt sikkert rom for å gjøre organisasjonen mer effektiv og rasjonell, men husk i så fall at ORGUT-prosesser har sine omkostninger, også menneskelige. Å underbygge avstanden mellom vitenskapelig og teknisk-adminstrativt ansatte ved NTNU er i alle fall ingen løsning på noen av de problemer vårt universitet måtte ha. Snarere ville vi vært tjent med om sentraladminstrasjonen og de vitenskapelige miljøene ”ute på fakultetene” ble bedre kjent med hverandres hverdager og arbeidsmåter. Tar noen av styrekandidatene den ballen?

Konklusjonen må være at denne typen statistikk i liten grad gir gode indikatorer for målstyring ved et universitet, og den stiller etter vår mening hele målstyringsretorikken i et velfortjent dårlig lys. Hva som måles, hva målet er og hva som er middel, virker å blandes sammen. Som man roper i tallskogen får man svar. Derimot er DBH-statistikken en utmerket kilde til utviklingen i bruken av spesifikke stillingskategorier ved NTNU. Fram til 2005 hadde vi for eksempel i følge statistikken en ansatt i stillingskode 1035, Skipsfører, men ingen i stillingskode 1004, Rektor. Uten en historisk kontekst omkring disse dataene er det i fremtiden duket for morsomme fortolkninger av hvordan vårt universitet ble styrt ved inngangen til det 21. århundre.

Thomas Brandt – Forsker,
Aslaug Mølmen – Konsulent

Begge er historikere som arbeider med NTNUs jubileumshistorie