Krever mer grasrotdemokrati (3.4.09, 14:56)

Denne uken er instituttsstyreordningene blitt avklart i fakultetsrådene, og styringssystemet er blitt langt mer heterogent. Ved anledningen har Universitetsavisa drøftet universitetsstyring og -demokrati med eksperter fra SVT-fakultetet.

To samtaler om universitetsmodeller med valgte og tilsatte rektorer, frustrasjonen over mangelen på transparente prosesser og nødvendigheten å tenke nedenfra i kunnskapsbedrifter.

Krever bedre kontakt med grasroten. For å opprettholde legitimitet, trenger rektoren bedre kontakt til grunnenhetene, mener Ann-Charlott Pedersen.

Ann-Charlott Pedersen er instituttsleder ved Instituttet for industriell økonomi og teknologiledelse, Bente Rasmussen professor i arbeids- og organisasjonssosiologi ved Instituttet for sosiologi og statsvitenskap. Begge har jobbet ved NTNU i en rekke år, Bente Rasmussen satt i tillegg i kollegiet (det tidligere navnet for styret, journ. anm.).

- NTNU har tilsatt rektor, ved UiB har rektorutfordrer Rolf Reed stilt seg skeptisk til den nåværende ordningen med valgt rektor. NTNU har eksterne styremedlemmer som innehar lederstillinger i næringslivet. I årets valg ble det åpnet opp for tilsatte instituttsledere, og flere institutter ved NTNU har valgt denne muligheten i uravstemningen. Er vi i ferd med å se og styre universitetet mer og mer som en bedrift, ikke som en demokratisk organisasjon, Ann-Charlott Pedersen?

- Nei, dette er ikke en enhetlig trend, men universitetet er definitivt i en brytningstid. Det finnes ikke bare én god løsning. Både universitetene i Oslo og Helsinki har valgt rektor, og de scorer bedre i universitetsrankingene, så det er vanskelig å føre motsatt bevis, mener Pedersen.

Hun sammenlikner NTNU med de andre universitetene i Nordic Five Tech for å vise til forskjellige styringsmodeller. Mens for eksempel Danmarks Tekniske Universitet har et sterkt flertall eksterne styremedlemmer, har det Tekniske Universitetet i Helsinki flere interne. Interessant er også spørsmålet hvor mange nivåer det trengs i styringsprosessen, og om et universitet som NTNU kunne klart seg uten fakultetsnivå som Chalmers Tekniska Högskola og Danmarks Tekniske Universitet.

Positiv til mer medbestemmelse
Ann-Charlott Pedersen er positiv til uravstemningene og ser ingen ulemper ved at disse kan føre til svært forskjellige styringsmodeller innenfor ett og det samme fakultetet.

Fakultetene er heterogene, og avstemningene fører til at styringsformen blir bedre tilpasset behovene de enkelte instituttene har. Det er viktig å kunne diskutere styringsformen, mener Pedersen og utdyper:

- En følelse av mangel på medbestemmelse fører ofte til store frustrasjoner. Synlige, transparente prosesser for viktige saker, det er det som folk krever. I det nåværende systemet finnes det for få synlige prosesser.

Enig med Pedersen. Studentene tror gjerne at lederne blir bedre når de blir ansatt, men ingenting i empirien tyder på det, forteller Bente Rasmussen.

Sentralisert NTNU
Både hun og Bente Rasmussen er enige i at NTNU har blitt langt mer sentralisert de siste årene, noe som ytret seg også i sammenslåingen av de forskjellige høyskolene og campusene. Dette har samtidig økt avstanden mellom styret og instituttene. Bente Rasmussen har opplevd dette som problematisk i sin styretid fordi lett inntrykket oppstår at man er ute etter særinteresser når man bedømmer mulige konsekvenser:

- Jo fjernere styret blir, jo mindre legitimt blir det å ha kunnskap om saker, konkluderer hun:

- Styremedlemmene tenker ikke helhet, noe som viser seg i den stadige kampen om budsjetter.

Ann-Charlott Pedersen støtter Bente Rasmussens analyse om avstanden mellom styret og instituttene:

- Siden NTNU er blitt mer sentralisert de siste årene, har universitetet mistet fokus på grunnenhetene, hvor produksjonen foregår. Dette gjenspeiler seg i økonomidiskusjoner, også i styrediskusjoner. Paradoksalt nok skapes all inntekt på instituttsnivå, men bare om kring femti prosent av pengene deles ut der. Pengene går først gjennom administrasjonen og så videre til enhetene, ikke motsatt vei, forklarer hun.

Makt nedenfra?
Rasmussen og Pedersen er også enige i hvordan styringen i et universitet bør fungere: fra instituttene oppover.

- I kunnskapsbaserte institusjoner må makten komme nedenfra siden det viktige skjer i bunnen. Denne tanken står i stor kontrast til de eksisterende linjene og hierarkiene vi har ved universitetet med et styre med rektoren som kanal ned til dekanene og så videre nedover til instituttslederne. Legitimitet er noe som alltid må opparbeides ved hjelp av felles verdier og ved å mobilisere entusiasme. I vårt system forvitrer legitimiteten, og mistillit oppstår. Styret og fakultetene kan bare organisere prosesser og fordele penger. Folk blir oppgitt eller oppfyller oppgaver bare formelt. Ingen utvikler strategier og får tak i problemene for det er bare det som telles som teller i systemet, forklarer Bente Rasmussen.

Hun prøver å illustrere dette ved hjelp av et eksempel:

- Det forventes at vi publiserer i de store engelskspråklige nivå 2-tidsskriftene, men hvis vi skal ha samfunnsrelevans her i Norge, må vi faktisk publisere på norsk, forteller Rasmussen.

Innvirkning på universitetsdemokratiet?
Vårens styrevalg er blitt preget av lite engasjement og lav valgdeltakelse – valgdeltakelsen gikk ned i samtlige av de ansattes velgergrupper – til tross for forholdsvis bred mediedekning i Universitetsavisa.

- Hva skyldes den lave valgdeltakelsen, Ann-Charlott Pedersen? Identifiserer vi oss kanskje i mindre grad med universitetet vårt i en verden med økt mobilitet? Og er den bekymringsfull?

- Nei, det tror jeg ikke, selv om jeg selvfølgelig skulle ønske at flere brukte stemmeretten. Jeg antar at holdningen ”det ordner seg uansett” står bak.

- Men hvis den lave valgdeltakelsen skyldes en følelse av at man ikke virkelig kan forandre eller påvirke noe?

- Det ville være ganske forferdelig, svarer Ann-Charlott Pedersen.

Av Claudia Bätcke (tekst og foto)

Forside: Rama/Wikimedia Commons