UNIVERSITETSAVISA MENER
Synser professorene for mye? (20.4.09, 07:21)

Norske professorer mener om alt fra Norges krigføring i Afghanistan til standarden for skiløyper i Bymarka. Professor Øyvind Østerud klager i Morgenbladet over at professorene synser for mye. Når er det lov for professorer å mene noe?

Man skal ikke ha jobbet lenge som journalist i akademiske kretser før man legger merke til en viss mumling i krokene om visse professorer som mener mye om ting de strengt tatt ikke har noen spesiell peiling på. Som journalist er man lite lysten på å formidle slikt videre til dem det mumles om, kanskje fordi man synes kritikken er urettferdig - men også fordi man er engstelig for at vedkommende menende professor skal slutte å mene noe mer i det offentlige rom. Det vil journalister flest ikke.

For noen år siden kunne man lese et innlegg i Adressa hvor brevskriveren klaget over manglende brøyting i skiløypene i Bymarka. Vedkommende undertegnet leserbrevet med ”professor, NTNU og skiløper".

At en skiløpers status som professor ved NTNU skulle gjøre ham mer meningsberettiget om når og hvor Trondheim bydrift skal kjøre sine løypeprepareringsmaskiner, sitter langt inne. Men når professor i statsvitenskap og KrF-politiker Janne Haaland Matlary ytrer seg i kritiske vendinger til det hun oppfatter som regjeringens ”underkommunisering” av krigføringen i Afghanistan: Gjør hun det som professor eller ikke? Selv er hun ikke i tvil om at det er hennes statsvitenskapelige fagkompetanse som taler.

Universitetet i Bergens Frank Aarebrot og NTNUs Arnulf Kolstad er to andre professorer som ofte og gjerne uttaler seg om dette og hint – med professoral autoritet.

I dag er det slik at professorer ikke får noen økonomisk gevinst av å opptre i mediene. Det samme gjelder universitetet eller høgskolen de er ansatt ved. Tanken er fremmet om at popularisering av forskning skal gi poeng i tellekantsystemet som avgjør hvor store budsjetter institusjonene skal få. Men hvis systemet med tellekanter skal utvides til å omfatte populærformidling, blir det maktpåliggende å foreta en grenseoppgang mellom når professoren formidler egen faglig innsikt, og når hun eller han synser, mener Østerud. Han er preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, og en av tungvekterne i norsk akademia.

Frank Aarebrots svarte kontant på Østeruds kritikk. ”Det høres kanskje elitistisk ut, men det er ikke så rart at man ringer en statsviter for å forstå politikk”, sier han til Morgenbladet.

Det springende punktet er altså når en professor beveger seg utenfor eget fags grenser. Disse fagfeltene varierer voldsomt i opplevd arealutstrekning. En professor i politikk, eller moralfilosofi, eller sosialpsykologi, kan i prinsippet uttale seg om det meste innenfor den humane verden. På den andre siden finner vi professorer innen teknologi og naturvitenskap som selv opplever at de ikke kan uttale seg om noe som helst utenfor eget, smale fagfelt.

Det kan bli et problem for det offentlige ordskiftet dersom det er slik at aktører slipper lettere til i samfunnsdebatten om man kan sette en professortittel foran navnet sitt. Likeledes kan dette ordskiftet bli skadelidende om professorene legger for store bånd på hva de tør mene i det offentlige rom.

Når man hører en politiker eller næringslivsleder bli intervjuet på Dagsrevyen eller Dagsnytt 18, blir intervjuet som regel fulgt av en profesjonell mediesynser som forteller hva vedkommende ”egentlig” mente. Det vil være synd om kommentatorgruppen i NRK blir alene om å synse i det offentlige rom. Da heller en professor på vandring utenfor eget revir.

Tore Oksholen
Ansvarlig redaktør (konst.)