LESERBREV

Rigmor Austgulen: Vegg-til-vegg professorer (20.4.09, 13:28)

Kvinner og menn er forskjellige, hormonelt og anatomisk. Den saken er åpenbar. Mer kontroversielt blir det når vi skal diskutere kvinners og menns hjerner. Er de forskjellige? Reagerer vi på forskjellig måte, og har vi forskjellige ferdigheter? Bøkene om Mars og Venus har gitt oss sin versjon. Petter Skjerven fulgte opp med programmet ”Adam og Eva” på NRK1. Gav oss morsomme episoder, malte ut forskjeller med bred pensel. Men det står ikke til å nekte; vi kjente igjen figurene. Som kjønn har vi våre karakteristika, på godt og vondt. ”Tangent-personer”, dvs. slike som ikke er helt typiske for gruppen (”guttejenter og jentegutter”) finnes i begge leire, men det forhindrer ikke at det finnes kjønnstypiske ferdigheter som fremkommer under testing og sammenligning mellom kvinner og menn.

OK. Er disse forskjellene biologisk betinget – eller fremkommer de som resultat av at jenter og gutter blir forskjellig oppdradd, sluses inn i forskjellige sosiale mønstre? Se, der strides de lærde. Selv heller jeg mot den oppfatning at jente – og guttebabyer er født med hjerner som er forskjellige. Guttehjernen utsettes for 10 ganger høyere testosteronnivå (det mannlige kjønnshormon) i svangerskapet enn jentene. Siden testosteron kan påvirke en rekke utviklingsprosesser i sentralnervesystemet, er det ikke usannsynlig at testosteronet setter sitt stempel på guttehjernen. Noen forskjeller er også dokumentert i dyreforsøk.

Så der var jeg; professor i medisin med et åpent og positivt sinn til biologiske forskjeller mellom kvinners og menns hjerner. Så da Annika Dahlström (AD) gav ut en bok på Corpus-Gullers forlag (2007) med tittelen: ”Könet sitter i hjärnan”, var det en ting å gjøre; lese. AD er lege, hun har forsket på nervesystemet og hjernen siden 1962. Og nå er hun professor i histologi med neurobiologi ved Det medisinske fakultet, Gøteborgs Universitet. Til sammen tilsier dette at hun vet hva hun snakker om.

I boken sin tar AD for seg hjernen, både hvordan den virker, hvordan den har utviklet seg (evolusjonen) og forskjeller mellom kjønnene. Hun tar utgangspunkt i dyreforsøk og eksperimenter i laboratoriet. Og funnene trekker i en retning, testosteronet gir forskjeller som kan registreres, både funksjonelt og anatomisk.

Problemet oppstår når AD krydrer sin professorale fremstilling, bygget på fagkunnskap, med høyst private synspunkter på dette og hint. Det er åpenbart ikke vanskelig for henne å trekke funn fra hjernevinningene opp på planet der vi diskuterer hvem som bør ha ansvaret for barnet de første leveårene. Her leser hun nærmest ut at det kan bare mor. Dessuten kommer hjerneforskeren med en rekke anbefalinger om hvordan arbeidslivet bør organiseres, med referanse til sitt fagfelt.

Det er bra at professorer engasjerer seg i den offentlige debatt med den spesialkunnskap de har. Men den professorale vimpel skal kun brukes når en er på faglig fast grunn, der professortittelen er gyldig. Utenfor de grensene opptrer en som menig borger, verken mer eller mindre. Vegg-til-vegg professoral kunnskap eksisterer ikke, heller ikke omnipotente professorer. Og det er på en måte å seile under falskt flagg å prøve å ”selge inn” synspunkter som kunnskap under en professortittel. Kom som du er; vær professor når synspunktene dine er tuftet på faglig kunnskap. Reis som borger når du kommer med en alminnelig ytring. ”Könet sitter i hjärnan” gir et illustrerende eksempel på en professor som blander rollene. Det tjener verken Anna Dahlström eller saken.

Dette innlegget sto på trykk i Adresseavisen mai 2007

Rigmor Austgulen