LESERBREV

Geir Ivar Soleng: Tidsregistrering (8.5.09, 18:21)

Tidsregistrering er hensiktsmessig for svært mange universitetsansatte, men vil være kontraproduktivt for ansatte med hovedansvar for kjernevirksomheten

Som det korrekt påpekes i Tore Oksholens artikkel i Universitetsavisa 07.05.09 "EU krever timelister" er ikke timeregistrering noe nytt krav for å dokumentere bruk av EU-midler i forskningsprosjekter. Dette er ikke spesielt for EU-finansierte prosjekter, det har vært og er vanlig praksis å dokumentere medgått arbeidstid der dette enten er finansiert av prosjektmidler eller som dokumentasjon av egeninnsats i prosjekter. I disse tilfellene er tidsregistrering både hensiktsmessig og nødvendig.

Sitatet ”God forskning kommer ikke som et resultat av at man vet når folk er på jobb, men det er heller ikke et hinder” velger jeg å lese som at registrering av ”når man kommer og når man går” ikke er et egnet virkemiddel for å fremme god forskning eller er med på å gi gode vilkår for forskning. Både for NTNU som institusjon og for de vitenskapelig ansatte vil det være bedre å fokusere på å gi gode vilkår og virkemidler for å fremme god forskning enn å registrere slikt som ikke er til hinder for gode resultater.

Jeg kan ikke se ”at universitetene påberoper seg noen særstilling for å unngå pålegg og ordninger som er vanlig overalt ellers”. For teknisk/administrativt ansatte og ansatte i rene undervisningsstillinger er tidsregistrering hensiktsmessig, både for å få betalt for overtid samt registrering av ferie og opparbeide fleksitid. For oss som tilhører nevnte kategorier vil jeg tro de fleste oppfatter universitetet som ”en helt vanlig arbeidsplass”

Vitenskapelig ansatte med rett og plikt til både undervisning og forskning mener jeg kommer inn under det som i Arbeidsmiljøloven omtales som arbeidstakere i særlig uavhengig stilling. Arbeidsmiljøloven utdyper ikke dette nærmere; jeg synes professorbetenkningene burde være tilstrekkelig beskrivelse av særlig uavhengig stilling. At fravær av tidsregistrering for denne kategorien ansatte medfører at unge akademikere holder seg borte fra universitetene vil jeg ikke tro gjelder generelt. Om vi skal bli internasjonalt fremragende kan vi ikke ha regler som gir forskere i Norge dårligere konkurransevilkår enn de vi konkurrerer med. Enten man liker det eller ikke vil jeg tro at dersom Arbeidsmiljølovens begrensning av overtid skulle håndheves for professorer (en følge av å miste sin særlig uavhengige stilling) ville det virke konkurransevridende i norsk disfavør. Det vil også være en utfordring for ansatte med personalansvar å begrense både professorers og doktorstudenters arbeidsti d samtidig som man skal bidra til at universitetet hevder seg i internasjonal konkurranse.

Jeg venter spent på innspill fra arbeidstakerorganisasjonene og fellesuttalelsen fra rektorene ved breddeuniversitetene.

Geir Ivar Soleng
Fakultetsdirektør, IME