Ida og andre fossiler (25.5.09, 11:40)

Den norske paleontologen Jørn Hurum er ei nytent stjerne på den internasjonale forskningshimmelen med sin popformidling av fossilet "Ida". Forskere må bli som popstjerner, er hans oppfordring. Er resten av forskningsverdenen en samling fossiler, og kan en forsker som ønsker blest om sin forskning si ting som strengt tatt ikke er sant?

Paleontologi er læren om forhistoriske planter og dyr. Paleontolog Jørn Hurum har de siste dagene sjarmert medier over hele kloden med sin lansering av et 47 millioner år gammelt fossil som han har kalt opp etter sin datter Ida. Hurum har kommet med utsagn som hinter til at ”the missing link” er funnet.

"Any popband is doing the same thing. Any athlete is doing the same thing. We have to start thinking the same way in science."

Dette uttalte Hurum til New Scientist nylig. Den norske paleontologen har vunnet flere internasjonale priser for sin formidling, og oppfordrer vitenskapsfolk til å gå nye veier for å skape blest om sin forskning. Selv har han hatt voldsom uttelling med sitt ferske mediestunt. Med publisering i tidskriftet PLoS ONE og en dokumentar film i History Channel har Hurum en gjennomslagskraft som de aller fleste forskere bare kan drømme om.

Men hvor langt kan en forsker gå i sin iver etter å popularisere, før det ikke lenger er noe genuint vitenskapelig igjen å formidle?

I en kronikk i Aftenposten retter en arkeolog og vitenskapsteoretiker et hardt angrep mot den type formidling som Hurum bedriver. Mads Dahl Gjefsen refser Hurum for å spre feiloppfatninger om utviklingslæren.

Hurum forteller med stor begeistring at han har gjort et funn som ”er som å finne Noahs ark”, og tilrettelegger for at fossilfunnet kan oppfattes som man endelig har funnet ”the missing link.” Så fikk også pressemeldingen fra Naturhistorisk museum tittelen ”The Link.” Tittelen henspiller i sin tur på dokumentaren som vises på History Channel noen dager senere.

En nøye uttenkt kampanje skaper maksimal blest omkring et vitenskapelig funn og en vitenskapelig publisering. Så langt, alt vel og bra.

Det er en men, og det går som følger: Forestillingen om ”the missing link” – det manglende mellomledd – er for lengst passé. Teorien om at det måtte finnes et mellomledd mellom aper og mennesker ble lagt død for 150 år siden, skriver Gjefsen. ”Dette gir et helt galt inntrykk av hvordan evolusjon fungerer, og uttrykket brukes først og fremst av kreasjonister som etterlyser bevis på en evolusjonsprosess hvis premisser de har misforstått fullstendig,” skriver han videre.

Et slikt stort ”sprang” mellom aper og mennesket har aldri forekommet. Det er simpelthen ikke slik evolusjonen fungerer, og med sin glamorøse vri på forskningsformidlingen bidrar Hurum til å spre denne vrangforestillingen videre, mener Gjelfsen.

På den andre siden mottar paleontologen anerkjennende kommentarer fra kjente forskningsformidlere. Vi trenger flere av typen som Hurum, og vi må faktisk også tåle noen overtramp, mener Pål Prestrud, direktør i Cicero senter for klimaforskning. Også Ole Didrik Lærum, som fikk Forskningsrådets formidlingspris i fjor, forteller til forskning.no at han har stor sans for Hurum.

Men hvis det er slik at forestillingen om det manglende mellomledd er direkte feil i forhold til utviklingslæren kan det være at populærformidlingen i dette tilfelle har gått over stag. At sjefen for klimaforskningssenteret går god for Hurums strategi for formidling, er slik sett egnet til bekymring: Klimaforskerne blir stadig beskyldt for overdrivelser og feilinformasjon, og her er det viktig at de såkalte klimaskeptikerne ikke får mer vann på mølla.

Selv er Hurum mer bekymret over forskningstradisjonalistenes fossile forestillinger om formidling. Men paleontologistudiet kan vente seg økt tilstrømning. ”Snart er vi hobby-paleontologer alle mann”, tror Cicerodirektøren.

Tore Oksholen
Ansvarlig redaktør