UNIVERSITETSAVISA MENER
Idealmodell og idealmål (2.6.09, 07:34)

Den perfekte tallserie, selveste gullrekka, løper slik: 66-65-30. Gullstandarden som skal sikre oss en trygg og velhavende alderdom går under navnet Bruttomodellen. Slaget om gullstandarden skal være vunnet. Opp med hånden den som tror at også gullrekka går inn.

Hovedorganisasjonen for universitets- og høgskoleutdannede, Unio, står hardt på at statens tjenestepensjon skal reguleres slik at man er garantert 66 prosent av sluttlønn fra fylte 65 år, med 30 års opptjeningstid. Dette er et hovedpunkt i den såkalte bruttomodellen, som gir et garantert pensjonsnivå.

Mot dette står statens ”påslagsmodell” som ikke gir noen garanti om nivå på pensjonen, og hvor de ansatte tjener opp sin tjenestepensjon som hvert år legges på toppen av opptjent folketrygd og afp. Disse ulike elementene i den totale pensjonen samordnes ikke.

Med påslagsmodellen teller alle år man har stått i lønnet arbeid, mens bruttomodellen ikke gir ekstra opptelling etter 30 år.

Staten skal ha akseptert at bruttomodellen danner grunnlaget for tjenestepensjonen også i framtida. LO organiserer mange lavtlønnede i det private og har vært nærmere en aksept for påslagsmodellen. Unio har imidlertid stått på sitt, og vunnet dette slaget.

Gullrekkas skjebne er langt mer uviss. Ordningen med at det er den lønna man har det året man går av som skal være avgjørende for ens økonomi resten av livet, er skreddersydd for en yrkeskarriere innenfor statens lønnsregulativ, hvor en nokså slak stigning kan avsluttes i bratt motbakke. En undersøkelse fra Statens Pensjonskasse viser således at 9,1 prosent av de ansatte i staten får en lønnsøkning på ti prosent eller mer det siste året de var i arbeid får de gikk av for aldersgrensa. Fristilte statlige bedrifter som selv må betale for framtidige pensjoner er langt mer tilbakeholdne med å gi slike tillegg.

Det er høyt utdannede, solid gasjerte menn (flest) og kvinner som tjener på bruttomodellen, mens lavtlønnede i privat sektor taper: Dette mantraet hører vi igjen og igjen på kommentarplass i de store avisene. Det er et spørsmål om rettferdighet, sies det. Tenk på de lavtlønnede.

Men se vi godt etter, er det mulig å få øye på et morsomt lite paradoks her. Ikke så rent få av de privat ansatte mediekommentatorene nyter godt av private pensjonsordninger de aller fleste i staten bare kan drømme om. For slik er det – i de private kan man oppnå både bedre og dårligere ordninger enn i staten.

Prinsippet som ligger under gullrekka har vært et godt argument for høyt utdannede å velge en karriere i det offentlige. Men det kan synes som om et eller flere av tallene kommer til å bli endret i modellen partene ventelig presenterer onsdag i denne uka. I følge Dagens Næringsliv ligger det midterste tallet dårligst an. Den lønna man har ved fylte 65 skal ikke være det eneste saliggjørende. En av modellene man drøfter er å la de tre siste årene danne beregningsgrunnlaget. Dette vil i så fall innebære en mindre justering

Men om Unio frafaller tallrekka som helhet og nøyer seg med å ha vunnet prinsippkampen om hvilken modell som skal gjelde, kan sammenslutningens generaler Helga Hjeltland og Arne Johannessen slå lag med alle historiens hærførere som vant slagene men som tapte krigen.

Tore Oksholen
Ansvarlig redaktør