LESERBREV

Sergej V. Jargin (9.6.09, 09:07)

Ny og gammel trearkitektur i Nord-Russland Trearkitekturen i den russiske Norden (Karelia, distriktene Arkhangelsk, Vologda og tilgrensende områder) er et av de mest fascinerende fenomenene i den tradisjonelle russiske arkitekturen. Veldig interessant er landsbyhus som er store og i to etasjer (dyrene levde i den første etasjen, i en separat del av huset under loftet), noen av dem med rik treskurd på utsiden. Mest bemerkelsesverdig er kirkene som i landsbyer og små byer er overveiende bygget av tre. Noen av dem, såkalte kirker av telt- eller spisstype, likner gotiske stavkirker i Skandinavia: formene er mer eller mindre liknende, en av forskjellene er små løkformede kupler som kroner tårnspissene. Denne formen finnes også i stein eller murstein, antakelig etter trekirkenes forebilde. Andre kirker har en oppbygging som er karakteristisk for russisk trearkitektur: en oktogon opp en firkant, kronet med fem kupler, sistnevnte er også typisk for steinkirker fra 1400- til 1600-tallet. En annen typisk form som kun kan påtre ffes i Nord-Russland er kirken av den såkalte kubustypen med en massiv firkantet basis og en påsittende overbygg liknende et oppadvendt hjerte, som igjen kan være kronet av fem små kupler Noen små stavkirker ble bygd som landsbyhus, eneste forskjellen er en liten løkformet kuppel. Mesteparten av kirkene som er bevart frem til i dag er fra 1600- til 1800-tallet, men enkelte er datert så tidlig som 1400-tallet. Noen kirker, for eksempel den berømte katedralen i Kizhi, har en komplisert, form med tallrike kupler. I landsbyer og små byer bygdes det ofte såkalte troiniki (trillinger) som består av en større sommerkirke, en mindre oppvarmet vinterkirke og et klokketårn.

Det er velkjent og et trist faktum at et stort antall kirker ble ødelagt på Sovjettiden, blant dem flere århundrer gammel. I tillegg var det også en tvilsom praksis å frakte trearkitektur til friluftmuseer. Autentisiteten går på denne måten delvis tapt, mens det bygges en utstillingsgjenstand fra blandingen av gammelt og nytt tre. Kirkene ble revet bort fra deres naturlige omgivelser og tatt bort fra de lokale innbyggerne, sammen med håpet om jobber i forbindelse med den oppkommende turismen. Det skulle sannsynligvis ha vært fornuftigere å konservere kirkene på deres originale plasser og å bygge kopier i friluftsmuseene. En må stivt innrømme at restaureringen av arkitekturmonument i Sovjetunionen foregikk på et relativt høyt metodisk nivå, ved deltakelse av profesjonelle restauratører.

Ødeleggelsen av trearkitekturmonument har blitt fortsatt frem til i dag: gamle kirker faller sammen eller brenner ned. Ifølge informasjoner fra det historiske og memorialmuseet i byen Onega (distrikt Arkhangelsk), spesielt fra et kart som vises der, har flertallet av trekirkene i omgivelsen av Onega-elven blitt ødelagt eller brant ned under de siste årtiene. Dessuten bevitner lokale innbyggere og medarbeidere til museet at ikoner og detaljer fra kirkenes interiør har blitt systematisk stjålet: det har ikke vært noe vaktpersonale, låser ble brudd opp, noe som var spesielt lett under de mørke nordlige vintrene. Da nesten ingen ikoner har forblitt i kirkene, den såkalte Himmelen (malte innvendig taket inne i teltet) har ofte blitt brøt løs i løpet av den siste årene. Det er bemerkelsesverdig at Himmelen, bortsett fra sin estetiske verdien, har en mekanisk funksjon og styrker den teltet. Dessuten, hvis taket er lekk, Himmelen beskytter kirkeinteriøret fra regnvannet. Derfor fjern ing av Himmelen bidrar til destruksjonen av kirken.

Spørsmål om årsakene til brannene besvares med standardsvaret "barn har lekt med fyr" eller for eksempel "bøndene ville ha fri den sørlige haugskraningen for en potetåker" (i landsbyen Ust-Kozha der den berømte troinik brann ned). Det er usannsynlig likevel: det finnes tilfeller der de lokale innbyggerne reddet brennende kirker. Ikoner ble brent sammen med kirkene. Det har vært mye ulovlig handel med ikoner… Tyvene kan ha satt eld på kirkene for å dekke over sporene. I tillegg har det blitt spredt rykter blant de lokale innbyggerne som helt åpenbart er riktet mot profesjonelle restauratører og mot intelligentsia generelt: "restauratørene har stjålet ikonene" eller "studenter ble sendt for å restaurere kirken, men de ødela mer enn de reparerte" osv. Veien blir banet på denne måten for restaureringen og gjenoppbyggingen av trekirker som utføres av byggingsfirmaer uten deltakelse av profesjonelle restauratører, uten å måtte bry seg mye om autentisitet eller identiteten ti l originalen. Målet er å skape pene attraksjoner for kravsmå turister som kirkene iblant blir presentert til som originale eller korrekt restaurerte gamle monument. En annen mekanisme som leder til oppkomsten av nye "pseudo-tradisjonelle" byggverker har vært byggingen av nye kirker på bestilling av Moskvapatriarkatet. Det finnes allerede flere eksempler av nye pseudo-tradisjonelle kirker som er bygd av gammelt eller nytt tre (f.eks. i byen Kem´ der båter går til Solovki-øyen i Hvitehavet med det berømte klosteret på den). Slike bygninger er iblant vanskelig å skille fra autentiske monument, spesielt for ikke-spesialister.

Etter å ha sagt det, er det grunder for optimisme. Den voksende russiske økonomien gjør det i dag mulig å utbedre veier og å utvikle infrastrukturen. Forhåpentligvis, vitenskapelig korrekt restaurasjonen og konservering av historiske monumenter vil vinne frem i Russland i nærmeste fremtiden.

Sergej V. Jargin