LESERBREV

Tore Prestvik: NTNUs språkpolitikk (15.6.09, 08:58)

Når det gjelder norsk (bokmål og nynorsk), burde dette være så enkelt som dette: I undervisningen har lærere (forelesere) RETT til å benytte den varianten av norsk de velger selv. I praksis er dette en eller annen dialekt. Det er naturlig at eksamen blir gitt på den målform som er nærmest det språket læreren bruker til vanlig og at studenten svarer på den målform som er naturlig for han/henne.

Altså: Ein lærar som brukar ein nynorskliknande dialekt som munnleg undervisningsspråk, bør ha RETT til å gi eksamensoppgåvene berre på nynorsk om han vil. Tilsvarande bør ein student som brukar nynorsk som hovudmål, ha RETT til å bruke nynorsk ved eksamen, men kan ikkje kreve at eksamengåvene skal vere på nynorsk dersom læraren er bokmålsbrukar.

I utgangspunktet skal alle - lærere som studenter - som har gjennomgått norsk videregående skole, beherske både nynorsk og bokmål like godt. For mange lærere er det kanskje 30-40 år siden de gikk i vgs og dermed mange år siden de brukte begge de offisielle målformene, og for mange kan det være problematisk å formulere eksamensoppgavene presist på begge målformene. Studentene har bruk av begge målformer nærmere innpå seg i tid og burde ikke ha noen problemer med å forstå oppgavetekster, enten de foreligger bare på nynorsk eller bare på bokmål (disse målformene er jo forøvrig minst 95% like dersom en ser bort små ulikheter i stavemåten av enkeltord).

At kravet om at eksamen skal foreligge både på bokmål og nynorsk virker unaturlig (eller uforståelig) for enkelte i lærerstaben, kan belyses av følgende:

Jeg har hørt lærerkolleger med utenlandsk opprinnelse uttrykke at de IKKE vil ha hjelp til å formulere oppgavetekst på begge de norske målførene, med følgende forklaring: "Etter a t studentene har sett mine formuleringer både på bokmål og nynorsk en gang, vil ingen igjen foreslå at jeg skal lage oppgavene på begge de norske målformene".

Tore Prestvik