LESERBREV

Tore Prestvik: Fossilt brennstoff (16.6.09, 10:30)

I Universitetsavisa for 15. juni filosoferer Odd W. Andersen omkring teoriene for dannelsen av hydrokarboner og fossilt brennstoff og indikerer at mengdene av kull- og naturgassforekomster er så store at de neppe kan ha blitt dannet ved nedbrytning (”forråtnelse” er uttrykket som benyttes) av organisk materiale. Jordas indre mistenkes som kilde, bl.a. basert på observasjon av store mengder metan ved Saturns måne Titan.

Forråtnelse er en naturlig nedbrytningsprosess (oksidasjon) for alt organisk materiale der sluttproduktet CO2 (og H2O) ender opp i atmosfæren. Derfra kan det så i neste omgang ved ”kullsyreassimilasjonen” tilbakeføres til jordoverflata og bindes i neste plantegenerasjon.

Karbonet må ha vært til stede helt fra dannelsen av jorda, mest sannsynlig i redusert form, som for eksempel metan. Og det er ingen (reell) uenighet blant fagfolk når det gjelder opprinnelsen til kull og olje og hovedmengden av naturgass. Disse fossile brennstoffene er alle dannet ved at organisk materiale fra tidligere geologiske perioder er blitt begravd i sedimentære avsetninger på en slik måte at de IKKE har råtnet. Litt avhengig av begravningsbetingelsene og av om utgangsmaterialet var planter og trær eller mikroorganismer av enten planter eller dyr (foraminiferer, diatomeer etc.) vil det organiske materialet da gjennomgå langsomme modningsprosesser slik at de ender opp som for eksempel kull, naturgass eller olje. I porøse og permeable bergarter strømmer olje og gass til de møter helt tette bergartslag eller –strukturer og det dannes en forekomst. Hvis slike forekomster ikke kommer i kontakt med atmosfærens oksygen, vil de kunne lagres i undergrunnen i flere hundre millioner år.

Når vi utnytter fossilt brennstoff, tilbakefører vi til atmosfæren en mengde CO2 som naturen ved tilfeldige hendelser har holdt tilbake fra det naturlige samspillet mellom atmosfæren og planter og dyr i millioner av år.

Tore Prestvik