STORTINGSVALG 2009
Tid for karakterdrap (11.8.09, 07:34)

Karakterdrapene har tatt politiske draps plass i moderne norsk politikk. – Vi vil få se flere av dem i valgkampen, spår valgforsker Anders Todal Jenssen, som mener vi velgere er for lite konspiratoriske.

FAKTA

10 bud for den som vil skandalisere 1 Velg sak ut fra dens evne til å vekke umiddelbar harme hos folk flest. 2 Unngå saker som krever forkunnskap hos publikum eller forklaring. 3 Har du ingen sak, vent på eller skap en. 4 Framsettes det mange nok påstander om uredelighet og udugelighet, vil noe feste seg. 5 Gå til en forutsigbar journalist og redaksjon. En journalist og redaksjon uten lojalitetsbånd er som regel å foretrekke. 6 Velg medium med stort publikum og en redaksjon som blir sitert av andre redaksjoner, for å oppnå en drepende opinionseffekt 7 Unngå å stå åpent fram som kilde om det er mulig. Du kan selv bli forsøkt skandalisert. 8Hvis skandaliseringen allerede har startet, bær mer ved til bålet. Er temperaturen høy nok, vil det meste ta fyr. 9 Vis alltid til den allmenne moral og de høyeste prinsipper, men aldri dine personlige eller alliertes interesser. 10 Ros den du skal skandalisere når du krever hans eller hennes avgang, så øker anklagens troverdighet, og du stiger i aktelse.

Var prosessene mot Gerd Liv Valla, Manuela Ramin Osmundsen, Per Ditlev Simonsen, Åslaug Haga, samt for noen år siden, Torbjørn Jagland, Tore Tønne m. fl. resultat av godt planlagte, politiske karakterdrap?

- Ja, svarer valgforsker Anders Todal Jenssen.

Disse og andre saker hadde også et mer eller mindre politisk innhold. Men det var personenes karakteregenskaper, eller mangel på sådanne, som ble prosessenes egentlige kjerner. I dette spillet er politikere vekselvis ofre, offerets allierte, skjulte kilder, konspiratører eller hevnere.

I et landskap hvor de politiske skillelinjene har skrumpet inn og aktørenes personlige egenskaper er blitt viktigere, lever politikerne i stadig større grad av sitt gode navn og rykte. Renommeet er dere politiske kapital. Ødelegges det, mister dets eier raskt sitt politiske liv.

Renessansemennesket Niccolo Macchiavelli utførte et banebrytende studium av sin samtids politiske maktutøveres vei til makta, samt hvordan de tedde seg for å beholde den. I stedet for å skrive moralsk oppbyggelige fortellinger om hva de burde gjøre, gjorde han noe historisk nytt: Han observerte hva Borgiaklanen og andre av historiens sløyeste manipulatorer gjorde for å kvitte seg med sine motstandere. Så utledet han noen allmenngyldige kjøreregler hvor hvordan man skal gå fram når politiske drap skal utføres.

I sin artikkel ”Ti bud for den som vil skandalisere” gir professor Todal Jenssen og stipendiat Audun Fladmoe til beste sin oppskrift på hvordan man begår karakterdrap i dagens hjemlige politiske andedam. Artikkelen er publisert i ”Skandalenes markedsplass – politikk, moral og mediedrev”, en antologi redigert av Sigurd Allern og Ester Pollack.

Vekker sovende bjørner
En omdømmeskandale følger gjerne et visst mønster. Skandalen innledes ved en avsløring som trekker politikerens karakter i tvil. Det kan handle om maktmisbruk, økonomisk snusk, at man har brutt lover og regler, faret med løgn eller prøvd å dekke over misgjerninger. I første fase vil offeret ofte prøve å bagatellisere handlingen – man ”er som folk flest”, man visste ikke men er lei seg, eventuelt man ”legger seg flat” og lover bot og bedring.

Mange saker stanser her, men noen fortsetter. Da oppstår gjerne en sekundærskandale, som fort framstår som mer graverende enn den opprinnelige skandalen. I denne fasen, forklarer Todal Jenssen, kan noe farlig skje – ”sovende bjørner” vekkes. Det dreier seg om personer som offeret tidligere har vært i konflikt med og som har noe å hevne. Når de ser at en offentlig person de nærer stor bitterhet mot, er ute i hardt vær, kan fristelsen til å gå til angrep vise seg umulig å motstå.

- Foss satte en felle
En kan også sette feller for den som skal skandaliseres. Et eksempel er Hagasaken, hvor det ble kjent at hun hadde hatt leietakere i et stabbur som ikke var godkjent som bolig, og Høyres Per Kristian Foss gikk ut og sa at hun helt sikkert måtte gå dersom det viste seg at det ikke var betalt skatt av leieinntektene.

Omn Niccolo Machiavelli hadde levd i dag, ville han antakelig underkastet VGs politiske kampanjejournalistikk et grundig studium (fotomontasje)

- Dette var en felle, rett og slett. Foss har vært finansminister, og var ganske sikkert klar over at folk flest er uvitende om detaljene i dette regelverket, sier Todal Jenssen.

Den som aktivt skandaliserer en motstander gjør det best fra en anonym posisjon. Dersom vedkommende blir tvunget ut i åpent lende, risikerer hun eller han selv å bli skandalisert.

Et eksempel på dette er Anne Lise Ryel i saken om Manuela Ramin-Osmundsen. Da Ryel endelig sto fram med informasjon som ble avgjørende for statsrådens fall, ble hun selv tvunget til å trekke sitt kandidatur til nestlederstillingen i Oslo Ap. Ryel mistet selv sitt politiske liv.

Om den som skandaliserer blir tvunget til å stå offentlig fram, er rådet å gi rosende omtale av den personen man samtidig forlanger skal gå av. Slik gir man inntrykk av å ha de beste motiver. Under ingen omstendighet må man begrunne sine handlinger ved å vise til egne eller alliertes interesser.

Gjør ting verre?
Men er ikke politikkprofessoren redd for å gjøre jobben lettere for de som ønsker å skandalisere, når han nå forsyner dem med selve oppskriften?

Tvert i mot, forsikrer professor Todal Jensen.

- Hva vi ønsker å oppnå, er å hjelpe folk til å kjenne igjen mekanismene som er tatt i bruk, til å forstå hva som er i virksomhet når disse mediedrevene dras i gang.

- Disse 10 punktene: Er det en sammenfatning av hva dere mener å ha observert, eller er det også en ren oppskrift på en framgangsmåte for den som vil skandalisere?

- Det går faktisk an å sette seg ned og planlegge dette, mener Todal Jensen.

- Dette mediekjøret er så kraftfullt når det begynner å rulle, og det så lett å ta i bruk, spesielt så lenge risikoen forbundet med å ta dem i bruk er så liten, sier Jenssen og viser til Berit Reiss-Andersens angrep på Valla i Skavlans Først&Sist.

- Reiss-Andersen framstår her som en klassisk hevner. Hun kunne få gjøre dette med minimal personlig belastning.

Derfor må man bare forvente at skandalisering blir tatt i bruk titt og ofte. Som valgforskeren formulerer det:

- Mange har mye å hevne i politikken.

Kildevernet står sterkt i moderne journalistikk. Det er essensielt for pressens uavhengighet, men gjør det også enklere for dem som vil skandalisere. Dette vernet omfatter også anonyme kilder som lyver for å ramme sine fiender.

- Du tenker i konspirasjoner. Du er ikke redd for å bli for konspiratorisk?

- Men konspirasjoner er en naturlig del av politikken! At ”noen har snakket sammen” er faktisk slik politikk utformes. Det gjelder også når hensikten er å skandalisere en mostander, sier Todal Jensen.

- Betyr det at du mener vi er for lite konspiratoriske når vi leser om slike saker?

- Ja, det er vi helt klart. Jeg trekker på smilebåndet når jeg hører det klassiske argumentet om at ’dette må være feil fordi det er ren konspirasjonstenkning’.

De egentlige skandalene
I saken om Åslaug Haga fornemmer Todal Jenssen at mange journalister sitter beskjemmet tilbake: Dette var en sak man innså at egentlig ikke fortkjente en statsråds avgang. Likevel fortsatte drevet.

Men fins det ingen gode eksempler på et riktig og bra mediedrev – hvor politikeren som er ”offer” faktisk har gjort noe galt som rettferdiggjør en vedvarende oppmerksomhet fra en kritisk og nærgående presse?

Jenssen tenker seg om, og nevner to eksempler: Avsløringene omkring forsvarsminister Kristin Krohn Devolds ansvar for milliardoverskridelsene i Forsvaret, samt da lokalpolitikeren i Oslo Høyre Toril Fiskerstrand uttalte seg sterkt nedsettende om innvandrere for skjult mikrofon til NRK P3.

”Skandalenes markedsplass” kom ut på Fagbokforlaget i vår.

Men Krohn Devold overlevde pressedrevet og fikk fortsette som statsråd. Og Fiskerstrand? Opptellingen etter valget viste at hun hadde fått flere personlige stemmer enn noen andre på valglista.

Budskap: Politiske skandaler er det mulig å overleve. Om du har begått noe personlig snusk, kan derimot løpet være kjørt.

- Tror du valgkampen som er i gang vil by på skandaler?