Kullseiling i Barentsburg (26.8.09, 07:53)

Barentsburg: Den russiske bosetningen går på sparebluss etter flere ulykker og svikt i kulldriften. Men det finnes en forskningscampus her. Den kan bli redningen for en arktisk bosetning på knærne.

Inn Grønnfjorden til russernes siste bosetning. Alle foto: Tor H. Monsen

Grønnfjorden bærer sitt navn med rette: Det er et av de minst karrige områdene på Spitsbergen, med grønne partier og antydninger til gress. På vei inn fjorden til Barentsburg er det imidlertid ikke det grønne men det brune som viser at vi er på riktig kurs. Utslippet fra det utrangerte kullkraftverket signaliserer at vi nå er på vei inn i Russland.

Nok med å holde varmen
I dag er Barentsburg den eneste permanente russiske bosetningen på Svalbard. Byen eies og drives av gruveselskapet selv – Trust Arktikugul. De siste årene har det gått fra vondt til verre. I 2006 selvantente stein- og kullmassene på fjellet utenfor Barentsburg. Russerne hadde verken utstyr eller mannskap til å slukke brannen selv, og gruveselskapet Store Norske måtte komme til unnsetning. I mars 2008 styrtet et av Arktikugols helikoptre på Kapp Heer. En måned senere brant det på nytt i kullgruven. Sjøvannet som ble pumpet inn for å få bukt med flammene, må først pumpes ut igjen før driften kan gjenopptas.

Forbi Hotell Barentsburg ligger forskningssenteret. Dagens uheldige vindretning plasserer campus rett under røyken fra byens kullkraftverk.

I mellomtiden tar russerne knapt ut nok kull til å fyre kraftverket og holde seg selv varme og med nok strøm. I løpet av det siste tiåret har innbyggertallet falt med ca halvparten. Longyearbyens innbyggere har til tider trådt støttende til med mat og klær. Russlands tilstedeværelse på Svalbard er ved et veiskille.

Lenin og Kids of Norway
I påvente av at gruven åpner igjen er de gjenværende russiske og ukrainske gruvearbeiderne engasjert med å flikke på den nedslitte bygningsmassen. Utover dette består livsgrunnlaget av en suvenirbutikk, et hotell (fem gjester denne torsdagen i august) og et tekstilverksted, hvor byens gjenværende kvinner lager barneklær for merket Kids of Norway. For ikke å glemme egen produksjon av alt fra arktiske tomater og andre grønnsaker, til egg, høner og griser.

Turen opp de 240 trappetrinnene fra industrikaien opp til ”sentrum” er et tråkk i de historiske lagene som danner Barentsburgs historie. Nederst i bakken fordums pittoreske trehus fra den tidlige bosetningen. I dag er de grånet og vindskeive. Man må tett inn mot vindusglassene for å skille bebodde fra forlatte bygninger.

Mens Longyearbyen ikke nødvendigvis ligner norske småbyer har Barentsburg langt tydelige fellestrekk med hjemlig bosetting. Den er halvt russisk landsby, halvt sovjetisk industriby.

GEOLOGENE: Aleksandr Tebenkov og Natalia Kosteva foran inngangen til "Polar Marine Geological Research Expedition".

På det siste trappetrinnet – ved siden av inngangen til den gamle arbeiderkantinen - stopper tiden en gang rundt 1990. Lenin i halvtorso skuler ned mot kaien som om ingenting har skjedd de siste par tiårene. De glorete fargene på den sovjetiske propaganda-kitsch’en på husveggene er forbausende værbestandig. Gamle sosialistiske slagord i messing taler til døve ører.

Campus Barentsburg
Hotell Barentsburg peker vei mot russernes forskningssenter i Barentsburg. Da det ble etablert på begynnelsen av åttitallet, tenkte sovjeterne større enn nordmennene: Senteret er en campus i miniatyr, dannet av en rekke bygninger som representerer de ulike fagdisiplinene. Arkeologi, biologi, geografi, geologi, geofysikk, meteorologi og seismologi utføres her i større eller mindre omfang.

Forskningen i Barentsburg oppviser store kontraster. Bakerst på campus, vegg i vegg med den arktiske ørken og med kullkraftverkets svovelstinkende røyk, forteller et falmet skilt på en lageraktig bygg at her holder Det russiske vitenskapsakademi til. Det borger for kvalitet. Samtidig opererer russerne under kummerlige forhold. De har periodiske problemer med strømmen. Kullkraftverket er eneste energikilde i Barentsburg. Men kraftverket i dette russiske motstykket til Longyearbyen er av gammel støpning. Ledninger henger i klaser og rørene er overmodne for utskiftning. Det er planer om å bytte dem ut med PVC-rør, ”som i Longyearbyen”, ifølge guiden, Slava Khalturin.

Forskerne sliter med at strømmen ryker midt under forsøk. Blant andre meteorologene, som oversender værdata i henhold til faste tidsskjema, sliter med de tekniske forholdene. Et dieseldrevet reserveaggregat bøter visstnok på situasjonen.

En russisk polarrev
Fire geologer representerer ”Den polarmarine geologiske vitenskapelige ekspedisjon” for tiden. Hele Barentsburg huser i dag ikke flere enn ca 10 forskere. På sommertid øker aktiviteten med ytterligere 100.

Alexandr Tebenkov er en av geologene og nettopp tilbake fra tokt innerst i Wijdefjorden på Spitsbergen. Han er grand old man i russisk polarforskning. Nesten hver sommer de siste 35 årene har han satt kursen nordover fra sitt akademiske tilholdssted ved Universitetet i St Petersburg.

- Jeg har vært over det meste av Svalbard, men mangler vel fortsatt Hopen og et par andre steder. Det var lettere å komme seg ut før. Under sovjettiden var det aldri noe problem med å rekvirere helikopter til ekspedisjoner. Det var sikkert ikke bare forskningshensyn som lå bak denne prioriteringen… I dag er det masse restriksjoner, sier Tebenkov.

No english
Hensynet til miljø og fauna har fått større vekting i kjølvannet av den kalde krigen. Det setter begrensninger på helikopterbruken. Norske myndigheter forlanger også brukbare engelskkunnskaper fra russiske piloter. Språk begrenser også russernes vitenskapelige samhandling med resten av forskermiljøet.

Det er kun Tebenkov av de fire geologene som snakker engelsk. I den grad russerne deltar i felles prosjekter med andre nasjonaliteter er kommunikasjonen er utfordring. Russerne publiserer oftest på russisk, hvilket ikke bidrar til deling av kunnskap.

Forskning til erstatning for kull
Det er like viktig for Putin/Medvedev i dag som det var for Bresjnev å markere russisk tilstedeværelse på Svalbard. Mens kullreservene krymper for mye til å holde liv i bosetningen, søkes det etter nye bein å stå på for å holde posisjonen. Forskning er et av dem.

Nå planlegger russerne et nytt forskningssenter i Barentsburg. Bygninger skal oppgraderes og nytt utstyr skal inn. Det skal etableres vitenskapelige ”hot spots” i og rundt bosetningen. Fra 2011 skal det satses for fullt, i følge koordinator for Svalbard Science Forum, Christiane Hubner.

– Det er ganske ambisiøse planer, sier hun.

Om den brune røyken fortsetter å drive over Grønnfjorden noen år til, er det håp for at den russiske isbjørnen klarer å klore seg fast på Svalbard.

Av:Tor H. Monsen