Forsknings-bonanza på Svalbard (28.8.09, 07:25)

Longyearbyen, Svalbard: I disse klima- og miljøverntider synes det ingen ende på interessen fra forskerne. Over 30.000 forskerdøgn tilbringes på øygruppen. Belastningen har en smertegrense, sier norske myndigheter.

Svalbard er den mest forskningsintensive delen av Norge, og også den mest internasjonale. Enkelt sagt er kunnskap blitt en hovednæring for det høyarktiske øysamfunnet.
(Svalbardmeldingen, 2008-2009.)

SÅRBART: Isfjorden, mellom Barentsburg og Longyearbyen. Her ligger spøkelsesbyen Grumant. På bildet synes fortsatt kullutslagene fra driften som ble nedlagt på 60-tallet. Foto: Tor H. Monsen.

Et hot spot for forskning
Det er et stort behov for kontroll over utviklingen og koordinering av den kunnskapen som hentes ut på øygruppen.

18-20 nasjoner driver vitenskapelig virksomhet. NIFU-Step har beregnet seg fram til at det i 2006 var hele 30.000 ”forskerdøgn” tilbrakt på Svalbard. I forbindelse med det internasjonale polaråret er inntrykket at dette tallet har økt kraftig.

Så mange forskere ønsker å tilbringe så mye tid på øygruppen at miljø- og klimaforskningen i seg selv kan bli et miljøproblem på Svalbard. Det gamle, nå nedlagte gruvesamfunnet i Ny-Ålesund er i dag en internasjonal forskningslandsby, organisert i Kings Bay AS. ”Usannsynlige” nasjoner som Sør-Korea, Kina og India har etablert polarinstitutter her i løpet av de siste årene.

Svalbard er nylig tatt inn som en av nodene i EUs "Roadmap for new Research Infrastructures of pan-European Interest". Nettverket består av storskala forskningsinfrastruktur. "Svalbard International Arctic Earth Observing System" (SIAEOS) og "European Carbon Dioxide Capture and Storage Laboratory Infrastructure" (ECCSEL) er tatt med i det nye veikartet, i følge Norges forskningsråd. Sistnevnte koordineres og drives fra NTNU og Sintef.

Behov for oversikt
Norge har suverenitet på Svalbard, i kraft av Svalbardtraktaten. Det gamle avtaleverket fra 1920 sier imidlertid ingenting om forskning. Norge tolker det slik at suvereniteten gir kongeriket rett til å regulere forskningsaktivitet gjennom andre regelverk – som for eksempel naturvern. Norske myndigheter kan ikke nekte andre nasjoner tilgang, men ønsker kontroll og oversikt.

Svalbard Science Forum
Som ledd i dette arbeidet har Norges forskningsråd opprettet Svalbard Science Forum. Nettverket skal sørge for kommunikasjonen mellom de mange prosjektene for å dele kunnskap og data. En egen database er opprettet til formålet. I skrivende stund er det registrert 1670 prosjekter – avsluttede og pågående – i basen.

Det er blitt eksklusivt å få være i felt på Svalbard. Det er blitt vanskeligere å få dra i land på steder som Nordaustlandet og Kvitøya. Jo mer nord og øst, jo mer sårbare områder. Men, ofte også de mest interessante områdene, ikke minst for klimaforskere.

Større trykk fremover
Norges offisielle politikk formuleres gjennom Svalbardmeldingen. Norge har tre bein å stå på for å hevde suverenitet og drive god ressursforvalting: Kulldrift, reiseliv og forskning og undervisning, i følge ekspedisjonssjef i Justisdepartementets Polaravdeling – Kerstin Askholt.

I dag er de tre næringene jevnt fordelt i form av sysselsetting i Longyearbyen: Ca en tredel er engasjert i hver sektor. Dette vil endre seg:

- Etter hvert som kulldriften får mindre og mindre betydning, øker fokuset på kunnskap som virkemiddel i området. Forskning passer veldig godt sammen med norske myndigheters visjoner for øygruppen som et internasjonalt sentrum for kunnskap om klima og miljø.

Dessuten begrenser regelverk og politikk hvilke aktiviteter Norge vil tillate i de sårbare polarstrøkene. Norge har fortsatt store ambisjoner på forskning, sier Askholt og forventer enda større trykk fra hele verden på å få innpass.

- Miljøbelastningen overvåkes kontinuerlig, og vi ser ikke bort fra at Norge kan nå en smertegrense på hvor mange forskere man kan slippe til, kanskje særlig i de ømfintlige østlige områdene, sier Askholt.

Ingen meldeplikt
Utenlandske forskere som ønsker seg ut i den arktiske ørkenen har ingen meldeplikt. Norske myndigheters behov for oversikt for hva som foregår under norsk suverenitet, er ordnet på en annen måte: Sysselmannen har bestemt at for å få miljøtillatelse – som man trenger nærmest uansett hvor på øygruppen – må man registrere prosjektet i databasen til Svalbard Science Forum. Via denne omveien har myndighetene fått en god oversikt over miljøbelastningen av forskningen.

Av:Tor H. Monsen