PORTRETTET
Arbeid er en fest (31.8.09, 07:32)

- I demokratiets navn bør alle professorer slenge litt med leppa, sier Steinar Westin: - Det bør for øvrig alle andre også.

Høstvinden kom tidlig rundt ørene på Steinar Westin, allmennlege og professor i sosialmedisin ved NTNU. Professoren har lang karriere i å si hva han mener, og er den ved NTNU som i størst grad har lykkes i å være premissleverandør i valgkampen. Han er varm tilhenger av et offentlig helsevesen, og ser med harme på den kraftige økningen av private behandlingsforsikringer som forsikringsselskapene selger.

- Det er som å selge sand i Sahara, sier han, et uttrykk som også helseminister Bjarne Håkon Hansen har adoptert.

- For en gang skyld sitter vi på den samme siden av bordet, sier han til en eller annen journalist over mobiltelefonen mens han slipper oss inn i femte etasje i Øya Helsehus.

Gammel venstreslegge
Kontroversen kom etter at han skrev forordet i en rapport om helseforsikringer utgitt av Manifest Analyse, en tenketank med tilhørighet på venstresida.

Oss rikssynsere i mellom: Samfunnsmedisinerne Per Fugelli og Steinar Westin anno 1994. Arkivfoto: NTNU Info/Lisa Olstad

- Jeg har en svær beundring for unge herr Marsdal. Han er et fenomen. Jeg mener at Magnus Marsdal har gjort et gravearbeid som vi i ekspertgruppa måtte ha betalt hundre-tusener for om vi skulle bestilt det selv. Nå fikk vi det på et fat, sier han entusiastisk, men møtte motbør da mange mente at han hadde flagget politisk ståsted med dette forordet, og som leder for Helsedirektoratets ekspertgrupper for sosiale ulikheter i helse, skal man visst ikke gjøre det.

- Litt polemisk sier jeg at hvis den høyreorienterte tenketanken Civita hadde laget en rapport om helseforsikringer som kunne sagt meg noe nyttig med betydning for sosiale ulikheter i helse, så hadde jeg gladelig skrevet forordet der også. Uansett er det uinteressant for meg å inneha noe verv som innebærer at jeg må holde kjeft.

Han har dog intet problem med å betegne seg som en del av den gamle venstresida.

- Jeg har stor sans for troen på sosial rettferdighet og likhet. Da blir man jo tilhørende på venstresida, sier mannen med medlemskap i Amnesty, SOS Barnebyer, Regnskogfondet og Nei til Atomvåpen. Noe politiske parti er han ikke medlem av.

- Men jeg liker de politiske partiene, altså. Uten dem ville det ikke fungert.

Subjektiv og politisk
Partipolitisk eller ei, flere har forsøkt å diskreditere hans uttaleser som subjektive og politiske.

- Jeg er subjektiv. Jeg er også politisk i og med at ingen samfunnsmedisiner kan fungere uten et sett av samfunnsidealer. For meg er likhetsidealet, båret frem av fagforeningene og arbeiderbevegelsen, et viktig ideal, rekker han å si før NRK ringer for å høre om han har en mening om vann i svømmebasseng. Han avslår å kommentere.

- Vann i bassenget er sikkert greit det, men akkurat nå har jeg så mye annet å styre med.

- Så det hender du ikke svarer på hendevelser fra media?

- Ja, mange ganger. Men min holdning er at journalisten også har en jobb å gjøre, og jeg er offentlig ansatt. Litt av jobben min er å tilby andre av vår fagkunnskap. Så får vi tåle litt skeive sitater innimellom, smiler han om enhver akademikers mareritt.

- Jeg har blitt mer hardhudet med årene, Jeg tåler at ikke alle sitatene er helt korrekte, og jeg tåler at bildene av meg ikke alltid er som jeg skulle ønske. Ta det i Dagbladet på tirsdag, jeg ser jo ut som en prest.

For mye forsikring Sist tirsdag spanderte Dagbladet to helsider på den frittalende professorens innlegg om behandlingsforsikringer.

- Jeg tviler ikke på at enkelte har nytte av det i visse situasjoner, men nå har over 200 000 fått eller kjøpt private behandlingsforsikringer. De aller fleste av dem får sin behandling i det offentlige helsevesenet, og det er greit det, men det viser også at forsikringene ikke behøves for å sikre folk legehjelp.

Mange ganger, blant annet i nettmøte i Dagladet.no, har han måttet forklare at det er behandlingsforsikringene han vil til livs, ikke ulykkes- og invalideforsikring.

- Skulle det skje en ulykke, kan det være greit å ha noen penger i bakhånd. Men forsikringsselskapene sauser sammen begrepene, og selger alt i én pakke. Også selger de behandlingsforsikringer for barn, som allerede er så prioritert i norsk helsevesen. Det er kynisk utnyttelse av foreldres omsorg for sine barn.

Ble nesten bergenser
65-åringen holder oslodialekten inntakt, selv etter oppvekst og skolegang i Trondheim, men slenger inn noen durabelig trøndergloser innimellom. Egentlig skulle Steinar studere fysikk, fagfeltet hvor hans far var professor.

- Jeg skulle begynne ved NTH, det var det som var det store da. Jeg hadde ikke bedre fantasi enn å velge samme retning som min far, men hadde for dårlige karakterer til å komme inn på fysikk.

- Var det lettere å komme inn på medisin enn fysikk?

- Hvis man dro til Bergen, så.

Dermed ble han vestlending i 18 år. Etter endt studie ble han ansatt på Neevengården psykiatriske sykehus, etterfulgt av seks år som allmennpraktiker på Askøy.

- Jeg var på nippet til å begynne å skarre. Men så fikk jeg en telefon fra Trondheim om at de trengte meg til en stilling innen allmennmedisin ved universitetet.

Telefonen kom fra Jon Lamvik, den første dekanus i Trondheim og Steinars tidligere lærer. - Jon Lamvik er min store helt. Når det kommer en sånn telefon fra ham, da sier man ja.

Slik ble han amanuensis ved Avdeling for medisin (senere Det Medisinske fakultetet) i 1978. Etter en samlet vurdering rykket han opp til førsteamanuensis i 1984, til tross for at han ikke hadde avlagt doktorgraden ennå. Den kom seks år etterpå, og Westin rykket opp til professor ganske umiddelbart etter disputasen. Doktorgraden handlet om arbeidsledighet og helse, et tema han hadde hatt nær befatning med som allmennlege på Askøy på 70-tallet.

- Mange fabrikker ble nedlagt på den tiden, hermetikkfabrikker og tekstilfabrikker og slikt. Mange av dem som ble arbeidsledige var mine pasienter. Jeg visste knapt nok at det var forskning jeg drev med, men jeg observerte endringene til de arbeidslediges helse i en periode over ti år etter at de mistet jobben. Det var det arbeidet som etter hvert ble til en doktorgrad.

Det beste fra to verdener
For å sikre arbeidsledige og alle andre lik tilgang til helsetjenester, mener Steinar at det er absolutt nødvendig å hindre kommersialisering av helsetjenestene.

- Vi har en haug med BI-utdannede folk som tror at alt kan fungere som et marked, men på helseområdet er det markedssvikt. De syke er ikke aktører som gjør at et marked fungerer, sier han, og viser til flere områder hvor det er nødvendig med offentlig kontroll.

- Ta rettsvesenet, for eksempel. Det kan ikke fungere som et marked. Samme med politiet, og posten mener nå jeg, vann, kloakk, utdanning og helsevesen. Alt som utgjør samfunnets infrastruktur. Oppå dette skal vi marked og konkurranse, bedrifter som selger mobiltelefoner, tannbørster og fisk og hva det måtte være.

Den nordiske modellen, der de grunnleggende institusjonene er der for fellesskapet i offentlig regi, og konkurranse på andre områder, mener han er genial.

- Vi får det beste fra to verdener. Når jeg reiser rundt i andre land, spør folk meg om hvordan vi fikk det til, sier han og svarer på sitt eget spørsmål.

- Sterke fagforeninger og en aktiv arbeiderbevegelse som bidro til det noen kaller den store sosiale kontrakten etter krigen. Bare vi ble kvitt Hitler, skulle vi klare å lage et mer rettferdig samfunn med gratis helsetjeneste og utdanning for alle. Jeg tror mange i dag ikke forstår hvilket storslagent prosjekt dette var. Nå er den siste generasjon av Haakon Lie i ferd med å dø ut. Da blir en gammel raddis som meg en konservativ.

- Kan ikke private klinikker bidra til å ta unna noe av helsekøene?

- Hvis det var haugevis med arbeidsledige leger og pleiere som vandret rundt og lette etter jobb, så var det nok mulig, men jeg har ikke sett så mange arbeidsledige leger. I realiteten tar en arbeidskraft fra det offentlige helsevesenet til det private.

Fest på legesenteret
I slike intervjuer kommer det gjerne noen betraktninger om professoren som i sin ensomme hule tenker ut de store vyer for verden. Eksperter og fritenkere blir ofte beskyldt for å ikke ha kontakt med den virkeligheten de prøver å beskrive, men Steinar Westin får en god dose virkelighet gjennom deltidsstillingen som allmennlege.

- Jeg har stor glede av den jobben. Jeg har gode kolleger, og 320 sjeler å styre med. Onsdagene på legesenteret er en fest, jeg blir like sliten hver gang, sier han med glød i øynene som en guttunge som nettopp har vært på fotballtrening.

- Jeg tror også at jeg blir en bedre underviser for mine studenter av det.

Bohemleger
Evnen til å uttrykke seg skarpt er også nyttig når en ønsker å bli hørt. Da han tidligere i år sa til Dagens Medisin at allmennlegene må være litt mer bohemer, ble det raskt plukket opp av flere riksdekkende medier.

- Allmennlegenes verden blir mer og mer preget av prosedyrer og retningslinjer, og de blir sittende og krysse av på sjekklistene, fremfor å møte pasienten med empati. Jeg mener det er allmennlegens plikt og privilegium å være følsom for at det er individer vi jobber med, som har ulike behov.

For en som er så opptatt av likhetsidealet, er det et stadig tilbakevendende spørsmål om hvorfor de fattige er mest syke.

- Vil du ha et svar som tar ett minutt eller to dager? Det er en av de store nøttene å løse. I gamle dager ble ingen forbauset over at en arbeider eller tømmerfløter døde tidligere enn en direktør når levekårene var så ulike. Nå er levekårene blitt mye bedre, men helseforskjellene er fortsatt der. Hvis du lager en gradient etter inntekt og utdanning, så er dødeligheten skjevt fordelt over hele linja. Å sørge for at vi får en mest mulig lik fordeling av helse og muligheter er en av vår tids store utfordringer, og det er det vi er satt til å gjøre i Helsedirektoratets ekspertgruppe.

En annen utfordring er helsekøene.

- Korridorpasienter skal vi i hvert fall ikke ha, slår han fast, men mener også at mange misforstår hva en helsekø er.

- Når en får opplyst at gjennomsnittlige ventetid er 71 dager, så betyr ikke det at folk fleste venter så lenge. Vår jobb er å sørge for at de som trenger det, kommer raskt til, sier han og viser til at vi ikke snakker om tannlegekø, selv om du må vente i to måneder på en tannlegetime.

- 71 dager er likevel for mye, snittet burde vært på 30-40 dager.

Helsevesenets suksess
Noe av køen kan også skyldes at plager som egentlig er en normal del av livets berg og dalbane, i økende grad blir sett på som et avvik som må behandles med medisiner. Har vi for store forventninger til friske vi skal være?

- Ja, og noe av det er et uttrykk for at vi i en viss forstand er bortskjemte, og vil at risikoen skal være null, mener Steinar og peker på dilemmaet med helsevesenets suksess.

- Vi har blitt så flinke til å behandle at folk blir forbauset når noe ikke kan kureres. Det er jo egentlig en suksesshistorie. Vi må være glade for det, men vi må ikke glemme at tilværelsen også inneholder lidelse, sier han før han må ta en kjapp avtale over telefon om å møte opp på Værnes i turutstyr.

- Filmteamet som lagde den filmen om Ole Klemetsen jobber nå med en film om privatisering av helseforetak i ulike land, forklarer han etterpå.

- Jeg medvirker i filmen, og så vil de ha litt fine bilder hvor vi er i naturen og prater.

Holde munn om klimaet og hodepiner?
I sin faste spalte i Adresseavisen skrev Westin i sommer at det fortsatt finnes mennesker som tror at den globale oppvarmingen ikke foregår, på samme måte som det fortsatt finnes en og annen som påstår at jorda er flat.

- Det er en annen sjanger, smiler han.

Sjangeren er: ”skriv hva du vil”. For ti år siden ble Steinar oppringt av daværende redaktør i Adresseavisen, Gunnar Flikke, med forespørsel om å skrive en fast spalte. Steinar spurte hva han skulle skrive om.

- ”Ka som heilst”, svarte Flikke, og jeg syntes det var en morsom utfordring, forklarer Steinar, som legger til at han stort sett skriver om ting han har greie på. Men bør en professor uttale som om andre ting enn sitt fagfelt?

- Tja, gjør ikke alle andre det? Jeg har det moro på jobb. Så lenge jeg er professor og uoppsigelig, så gir det en trygghet til å mene hva jeg vil. Jeg har venner og bekjente som tjener mye mer enn meg, men som er i posisjoner der de helst ikke skal lufte skarpe meninger.

En akademiker som uttaler seg om noe utenfor sitt spesialistfelt, får ofte høre at han heller burde holdt munn.

- Det er janteloven i akademia. Vi må også ta hensyn til journalistens jobb, sier han og får anledning til å demonstrere hva han mener når en dame fra Petre ringer for å få en uttalelse om hodepine og Paracet.

- Jeg kjenner en som har doktorgrad i hodepine, men det ville ta henne for lang tid å få intervjuet ham. Da kan hun like gjerne komme hit og få det lille hun trenger til innslaget sitt, straks.

Skrev seg inn i debatten
Westinr sier han aldri har hatt noen strategi overfor media, og at han ytterst sjelden ringer en journalist.

- Men jeg har alltid skrevet mye. Jeg fikk min første kronikk på trykk i Dagbladet mens jeg var student i Bergen. Da var jeg stolt, mimrer han, og mener det er veien å gå for akademikere som vil formidle noe.

- Skriv innlegg og kronikker, så begynner journalistene å ringe.

Damen fra Petre har ankommet, og Westin tar en liten pause fra intervjuet vårt for å gi henne hodepinen sin. Som pauseunderholdning får vi bla i siste utgave av ”Hvem er hvem?”, hvor Steinar er på listen over Norges 1000 viktigste menn og kvinner. Steinar virker ikke som en forfengelig person, så hva betyr oppmerksomheten for ham?

- Et travelt liv, svarer han og ler godt.

– Det tar tid, ingen skal underslå det. Nå er det godt over arbeidstid, og her sitter vi, ikke sant. Men det er moro. Jeg har kommer til at journalister er ålreite dyr. Jeg kan ikke huske å ha blitt direkte misbrukt av media, jeg har aldri blitt rævkjørt.

- Hvorfor deltar du så mye i den offentlige debatten?

- Er det ikke en dyp menneskelig drift å delta? Vi som er fast ansatte på universitetet har frihet til å bringe det vi forsker på ut til verden.

Festlig professor
Fartstiden i et engasjert studentmiljø hjalp også på debattviljen.

- Vi hadde en naiv oppfatning om at ”det herre kain itj vårra rektig”. Det var litt på moten å være samfunnsengasjert på den tiden.

- Har det forsvunnet?

- Jeg vet ikke, det må nesten du svare på. Om vi skal bruke studentene som barometer, så har jeg inntrykk av at det har blitt mer in å stikke hodet litt fram og å være litt mer engasjert, sier han idet telefonen ringer igjen. Det er filmprodusenten som lurer på om han kjører bil. Steinar takker for besøket og loser oss ut samtidig som han gjør avtaler med produsenten over telefon.

- Å være professor er en fest, smiler han.

Tekst: Thomas Wold