Skjebnetid for klimaprosjekt (3.9.09, 06:56)

SVALBARD: Tre boringer hittil har mislyktes. Det fjerde forsøket er avgjørende for Norges dristigste miljøprosjekt: Å gjøre Longyearbyen CO2-nøytral.

ADVENTDALEN: Etter tre mislykkede boringer, må den fjerde lykkes i å nå 1000 meter og bevise at klimagassen kan lagres under permafrosten.

FNs generalsekretær Ban Ki-Moon er den foreløpig siste i en lang rekke av internasjonale dignitærer som besøker Svalbard. Den arktiske øygruppen har opparbeidet seg en posisjon som speil for klodens klimautvikling. Klimaverstingen kull er imidlertid fortsatt Spitsbergens viktigste energikilde.

Med klimagassen under seg
I skyggen av Stoltenbergs månelandingsprosjekt på Mongstad, driver Unis - Universitetssamarbeidet på Svalbard - sitt eget eget nedskalerte, men minst like ambisiøse, prosjekt.

Kullkraftverket står for 90 prosent av byens energibruk. Det skal CO2-renses og gassen skal fraktes i rør direkte ned i sandsteinsformasjonene under Longyearbyen. Klimagassen føres dermed tilbake dit den kom fra. I fastlands-Norge, som i resten av verden, er dette fremdeles en våt drøm. Prosjektet er langt mindre komplisert og koster en brøkdel av tilsvarende prosjekt i Nordsjøen. Dessuten kan det bli et utstillingsvindu for internasjonal klimapolitikk.

FAKTA

LONGYEARBYEN CO2 LAB: Å gjøre Longyearbyen til et utstillingsvindu, et samfunn som tar hånd om sin CO2, fra utslipp til lagring. 2007-2009: Identifisere reservoar for sikker CO2-lagring 2009-2010: Verifisere reservoaret, omfattende kartlegging av Adventdalens geologi, velge teknologi for CO2-rensing for kullkraftverket 2009-2010: Sammen med partnerne, lage et konsept for Longyearbyen som kunnskapsbase for forskning og undervisning innenfor CO2 2012-2017: Ha på plass hele CO2-kjeden, fra utslipp til lagring, tilgjengelig for forskere og studenter. NTNU er en av partnerne i prosjektet. NTNU og UNIS er også knyttet sammen gjennom EUs nettverk for forskningsinfrastruktur, ECCSEL - European Carbon Dioxide Capture and StoragE Laboratory Infrastructure.

Men foreløpig er dette vakre tanker, så lenge et grunnleggende spørsmål i prosjektet ikke er besvart:

Er grunnforholdene under den arktiske byen av en slik karakter at CO2 kan lagres i store mengder og vil klimagassen holde seg stabil over lange tidsrom?

Boring på overtid i Adventdalen
Adventdalen: - Det er en forkastning dypt nede mellom 300-400 meter som har voldt oss problemer. I forkastningen er det tett i tett med sprekker. Det faller ut biter i borehullet, og boreveggene blir stadig mer porøs. Det er en destruktiv prosess, forklarer professor og geolog Alvar Braathen ved UNIS. Tre boringer har foreløpig gått skeis siden 2007.

Fem kilometer opp Adventdalen fra Longyearbyen er det blå boretårnet det eneste som minner om menneskelig aktivitet på tundraen. Boringen av det fjerde hullet er forsinket. Den skulle ha startet i slutten av juli. Etter å ha ventet på utstyr fra fastlandet i tre uker, kunne endelig mekanikerne sette opp riggen i slutten av august.

Freddy Johnsen og Jack Edvardsen er mekanikere for Leonhard Nilsen & Sønner AS.

- Vi kjører med fire borestrenger og større borehoder denne gangen. Vi kan ikke sette i gang før det nye utstyret er på plass. Boresjefen er nå på flyplassen for å hente de siste delene, sier Freddy Johnsen.

Han er en av to mekanikere som setter opp det nye utstyret. Den andre, Jack Edvardsen, har en fortid i gruvene, og kjenner igjen problemene forkastningene forårsaker.

- Der nede er berget så porøst at det ikke nytter å komme gjennom skiten, sier han.

MEKANIKER: Freddy Johnsen jobber med å få opp riggen sammen med kollega Jack Edvardsen.

Må lykkes nå
Løsningen ligger å tilsette et spesialsalt i den fuktige forkastningen som trekker til seg vannet og bidrar til å stabilisere boreveggene. Etter å forhåpentligvis ha kommet seg gjennom det kritiske laget, setter boremannskapene igjen borestrengen for ytterligere å stabilisere hullet. En ny streng fores gjennom. Det kritiske laget befinner seg fra 380 til 420 meter under bakken.

I skrivende stud er hundre meter nådd. Et borefundament er støpt, nye og større borehoder er montert på den teleskopiske borestrengen. Tusen meter er det magiske tallet. Når ikke boret denne dybden, kan Longyearbyen se langt etter fortsettelsen av dette prosjektet. På denne dybden finnes sandsteinformasjonene som har evnen til å absorbere og holde på CO2.

Innen nyttår må prosjektet dokumentere at boreprøvene fra dypet har den rette gestalt til å holde på gassen.

- Det fjerde hullet er alfa og omega med tanke på denne høsten. Vi må få dette til i løpet av høyst et år. Vi tåler et hull til, men ikke mange flere, sier Gunnar Sand.

Den ideelle testlab
Sand er direktør for UNIS og initiativtaker for prosjektet sammen med Alvar Braathen.

GUNNAR SAND: Direktøren på taket av UNIS, med Adventdalen i bakgrunnen, hvor boringen av det fjerde hullet finner sted.

Med erfaring som kommunikasjonsdirektør for Sintef, gjentar Sand samme mantra som i alle intervjuer med pressen: Hvorfor Longyearbyen er den ideelle fullskala testlab for et CO2-kretsløp.

- Longyearbyen har et lukket energisystem, helt uavhengig av fastlandet. Det er et kullfyrt samfunn, det eneste i Norge, sier han.

- Dessuten er Svalbard det eneste stedet i Norge med mulighet for å lagre på land. Her koster testboringen ca fire mill per hull, det tilsvarende i Nordsjøen ville kostet flere hundre millioner. Geologien på Svalbard er den samme som i Nordsjøen, det er egentlig havet som stiger til overflaten. Resultatene herfra vil gi meget nyttig erfaring for eventuell lagring lenger sør. Vi har kun et stort utslippspunkt – kullkraftverket, hvor 90 prosent av energiuttaket kommer fra. I Longyearbyen er reservoaret rett utenfor døren. Det gjør Svalbard til et ideelt sted å følge hvordan gassen oppfører seg over tid.

Men det er mer som står på spill, ifølge Sand.

- Dessuten er et bare her i landet at vi tror at kull er på vei ut. Resten av verden er i stor grad avhengig av dette brenselet, og vil være det i lang tid fremover.

Forretningsmuligheter
Sett nå at boringen blir vellykket, og prøvene viser at reservoaret holder. Hvor går prosjektet herfra?

- I dag er dette organisert som et prosjekt under UNIS. Etter hvert kommer prosjektet til å bli større enn selve UNIS. Da må vi danne et frittstående selskap sammen med partnerne. Dette har allerede vært luftet, og alle er enige om at dette er veien å gå, sier Sand.

Dagens partnere inkluderer to store oljeselskaper, samt Sintef og NTNU på forskningssiden. Alle er ikke nødvendigvis interessert i samme fagområde. Oljeselskapene ser store forretningsmuligheter for CO2-lagring, et slags oljeeventyr i revers: Olje- og gasshungrige nasjoner kjøper CO2-kvoter av olje- og gassleverandøren Norge, som pumper tilbake klimagassen i undersjøiske lagre under Nordsjøen.

- Oljeselskapene er svært interessert i monitoreringssystemet for CO2-lagring på Svalbard – det vil si dokumentasjonen på at dette lar seg gjøre. Både StatoilHydro og ConacoPhillips er med på partnersiden, kommenterer Sand.

Derfor kan det også bli aktuelt å danne flere selskaper. Et scenario er spesialiserte selskaper, rettet inn mot hver av de fire ”etappene” i CO2-kjeden: Lagringen, transporten, komprimeringen og rensingen. Det kan også bli tale om å ta inn flere partnere eller aksjonærer etter hvert som prosjektet skrider fram.

UNIS: Universitetssamarbeidet på Svalbard (UNIS)har vokst betydelig de senere årene. Idag er det rundt 400 studenter her, halvparten utenlandske.

Politiske toner
Sand håper at all forretningsutviklingen skal komme UNIS og norsk forskning til gode. Longyearbyen vil bli et unikt testlaboratorium for studenter og forskere fra hele verden. Et CO2-reservoar må overvåkes i mange år fremover, Longyearbyen vil bli et utstillingsvindu for resten av den klimabevisste verden. Flere statsledere og dignitærer vil finne det opportunt å besøke Longyearbyen. Noe som i sin tur vil øke kjennskapen og prestisjen til studie- og forskningstilbudet.

For de politiske myndighetene fortoner dette seg ventelig som vakker musikk. Siste Svalbardmeldingen uttrykker at kulldrift på sikt ikke er tilstrekkelig for norsk tilstedeværelse og forvaltning på Svalbard. Kunnskap skal etableres som en vesentlig del av regjeringens nordområdestrategi, med andre ord at forskning og undervisning er en del av landets geopolitikk i nord.

Hvem tar regningen?
Spørsmålet er hvor mye myndighetene er villige til å betale for å støtte opp om denne strategien.

- Når det gjelder videre finansiering er prosjektet totalt avhengig av staten, sier Sand.

Prosjektet så langt har kostet 20 millioner kroner. Skal det bli noe klimagass å lagre, må kullkraftverket få på plass renseanlegg. Foreløpige anslag på ”hyllevare”-teknologi fra enten Aker Clean Carbon eller fra kanadiske HTC Purenergy er på en milliard kroner. Da dreier det seg om 90 prosent rensing, et mål dagens regjering ikke føler seg 100 prosent komfortabel med.

Samtidig er regjeringen Stoltenberg finansieringsmessig bundet opp mot månelandingen på Mongstad. Hele anlegget er blitt kostnadsberegnet til 25 milliarder. Sand mener ”Longyearbyen CO2 Lab” politisk og økonomisk står helt uavhengig av Mongstad.

FAKTA

TRE KRITISKE FAKTORER for å kunne lagre CO2 trygt i grunnen: Porøsitet: Sandsteinen må ikke være for tett, men ha tilstrekklig ”svampaktig” til å ta i mot CO2 Permabilitet: Sandsteinslagenes evne til å slippe gjennom CO2 Takbergart: ”Lokket” som skal holde CO2på plass nede i dypet. I Adventdalen er det ca 400 meter med leirskifter.

Myndighetene har støttet prosjektet så langt, økonomisk og politisk. Om det offentlige blir med videre, er det ingen garanti for.

- Vi har ingen avtale med myndighetene om veien videre, bare at vi tar kontakt når den tiden kommer.

Alle gode ting er fire?
Lykkes det fjerde hullet, sendes kjerneprøver til ResLab AS i Trondheim for analyse. Går alt etter planen, har UNIS svaret innen jul.

Veien videre er avhengig av Olje- og energidepartementet og, kanskje, utfallet av høstens valg. - Det er finansiering for fjerde hullet, men ikke et femte. Lykkes det ikke nå, må vi tilbake til partnerne våre for å diskutere veien videre og få mer penger. Uansett må vi nå bevise at vi kan levere, og det må gjøres i løpet av høsten, sier Gunnar Sand.

ANDRE SAKER FRA SVALBARD:
Kullseiling i Barentsburg
Forsknings-bonanza på Svalbard

Av:Tor H. Monsen

Forsidefoto: Eva T. Jenssen/UNIS