LESERBREV

Bjørn K Alsberg: Boikott av Israel? (14.9.09, 13:37)

Akademisk boikott av Israel? I mai 2009 skrev noen ansatte ved NTNU og HIST et åpent brev til sine respektive styrer der de ber om en kulturell og akademisk boikott av Israel. Argumentene for en slik boikott er i hovedsak basert på følgende to påstander: a) Israel gjør gjentatte brudd på menneskerettighetene og b) landet gjennomfører en ulovlig okkupasjon av flere områder. La oss kikke på den siste påstanden først. I oppropet skriver aktivistene i sin innledning at: ”Siden 1948 har staten Israel okkupert palestinsk jord og nektet palestinerne grunnleggende menneskerettigheter.”

Det er overraskende at årstallet 1948 blir brukt i denne sammenheng fordi dette er året Israel ble opprettet av de jødiske innbyggerne med henvisning til FNs delingsplan vedtatt av FNs generalforsamling i november 1947. Å omtale dette som en ulovlig okkupasjon kan gi inntrykk av at aktivistene ikke aksepterer Israels rett til å eksistere. Dette må i så fall kunne karakteriseres som et ekstremt standpunkt NTNU offisielt ikke bør gi sin støtte til i noen form. Forhåpentligvis er dette kun en upresis formulering som ikke reflekterer aksjonistenes intensjoner og de bør snarest oppklare for oss hva de egentlig mener.

Ordet "okkupasjon" misbrukes ved at man lar være å ta hensyn til hvilke historiske hendelser som har ført til den situasjonen som nå eksisterer. Den "okkupasjon" det er snakk om er i hovedsak basert på sikkerhetsmessige hensyn til nasjonen Israel i forbindelse med 6-dagerskrigen i 1967. De territoriene som ble overtatt av Israel var Vestbredden (Judea og Samaria) , Øst-Jerusalem, Gaza (gitt til palestinerne i 2005), Golanhøydene, og Sinai-halvøya (gitt tilbake til Egypt i 1982). Å si at Judea og Samaria ble "okkupert" blir uriktig fordi på den tiden var ikke dette området anerkjent å tilhøre noe spesifikt land. Jordan tok over området i 1950, men dette ble ikke anerkjent av andre land enn Storbritannia. Fra opprettelsen av Israel i 1948 og frem til i dag har nabolandene i varierende grad gjort gjentatte militære aksjoner mot landet samtidig som den palestinsk-arabiske befolkningen er svært fiendtlig innstilt. Det siste kan illustreres ved en spørreundersøkelse som ble foretatt tidligere i år av Jerusalem Media and Communications Center hvor 55 % av palestinerne oppgir at de støtter selvmordaksjoner mot israelske sivile mål. Etter flere år med terror fra palestinere og andre grupper har Israel sett seg nødt til å lage ulike sikkerhetssoner for å beskytte sin egen befolkning. Det er selvsagt helt legitimt å kritisere Israel for hvordan disse sonene på ulike måter har blitt opprettet og opprettholdes, men å fremstille dette som en ensidig aggressiv okkupasjon som et ledd i en imperialistisk utvidelse av landet blir helt feil. Når en stat står i fare for sin eksistens, må man akseptere at den vil forsvare seg, akkurat på samme måte som vi i Norge ville ha reagert dersom våre naboland hadde vist en tilsvarende fiendtlig/agressiv holdning.

Når det gjelder påstander om brudd på menneskerettigheter er dette selvsagt noe som må tas på alvor. Heldigvis finnes det flere interne kontrollorganer innad i Israel som flittig observerer og rapporterer brudd på menneskerettighetene av f.eks. IDF. I de tilfeller der Israel faktisk bryter disse, bør landet selfølgelig kritiseres og stilles til ansvar. Men når det er sagt så er det verken rasjonelt eller rettferdig å utsette Israel for signifikant mer kritikk og høyere krav enn alle andre land i verden. Hvis man virkelig er bekymret for brudd på menneskerettigheter burde de samme personene som kritiserer Israel være minst like opprørte over alle andre land som gjør tilsvarende og ofte mye større urett. Hva med boikott av alle islamske stater som systematisk forfølger kristne og andre ikke-muslimer?

Videre skriver aksjonistene: ”I desember/januar i år gjennomførte Israel et brutalt angrep på Gaza med store menneskelige lidelser som følge.” Merkelig nok nevner de ikke noe om at Hamas-regimet og andre terrorgrupper hadde skutt over 8000 raketter og granater fra Gaza mot sivile i Israel i flere år. Etter mange dager med intens beskytning, med over 80 raketter på julaften 2008, innså den israelske regjeringen at diplomatisk press ikke førte frem, og at de måtte bruke militære midler for å stanse terroren. Selvsagt er det svært beklagelig at sivile ble drept i denne krigen, men hvor var krigsoverskriftene og de aggressive demonstrasjonene da regjeringen på Sri Lanka foretok en utrenskning av Tamiltigrene tidligere i år? FN har selv estimert at over 20,000 sivile ble drept, men valgte likevel å kalle operasjonen for "prisverdig" og en "seier". Men da Israel først etter flere år med tusenvis av rakettangrep fra Gaza velger å sette en stopper for terroren går hele verden av hengslene i sin fordømming og demonisering av landet. Det virker som det er en dobbel-standard i verden: En for Israel og en for alle andre land.

Den 2. september ble seminaret «Brudd på folkerett, menneskerettigheter og Genevekonvensjonen i Midt-Østens kriger?» avholdt på NTNU med Cecilie Hellestveit som foredragsholder. Programkomiteen for dette møtet er også med på oppropet om NTNU-boikott av Israel. På spørsmål fra undertegnede fikk tilhørerne en bekreftelse av Hellestveit at det faktisk er tilfelle at det kreves en helt annen standard for Israel enn den som gjelder for alle andre land, og at konflikten følges mye mer nøye internasjonalt enn mange andre tilsvarende eller større konflikter. Dette faktum burde få NTNU til å stille spørsmålstegn ved objektiviteten og ikke minst rettferdigheten bak et ønske om akademisk boikott.

Et annet viktig spørsmål er om en boikott faktisk vil ha den effekten aksjonistene ønsker. Israel er en god venn av Norge og et land vi kan lære mye av. Både Israel og Norge har nytte av samarbeid på mange områder. En fredelig løsning på konfliktene i Midtøsten må komme gjennom forhandlinger og dialog mellom partene. Denne type boikott-utspill kan lett oppfattes av Israel at man gir støtte til ekstremistene som vil ødelegge landet og dermed redusere sjansen for at de vil gjøre risikofylte innrømmelser. Det er dermed en fare for at resultatet av en slik boikott blir helt motsatt av hva aksjonistene faktisk håper på.

Videre er det uklart hvordan aksjonistene bak oppropet mener NTNU i praksis skal følge opp at ”våre kolleger i Israel som kjemper mot okkupasjonspolitikken, må få sterkere støtte av våre universiteter enn det som hittil har vært tilfelle (f.eks. gjennom stipendier eller gjesteprofessorat)”. Betyr dette at NTNU må opprette et «boikott-kontor» av den typen som eksisterer i flere muslimske land hvor man sørger for løpende oppdatering om hvilke mennesker og institusjoner som «kjemper mot okkupasjonspolitikken»? Er virkelig NTNU villig til å ta av våre begrensede forsknings- og undervisningsmidler for å få gjennomført dette eller skal friske midler komme fra et annet sted?

Undertegnede vil derfor anbefale styrene ved NTNU og HIST å avvise oppfordringen om boikott og samtidig gjøre dem oppmerksomme på at Council of Europe's European Court of Human Rights i Strasbourg 17. juli i år har bestemt at det er ulovlig å oppfordre til boikott av Israelske varer. Selv om akademisk samarbeide ikke direkte kan omtales som en vare, vil likevel dommen ha en signaleffekt som gjør at denne type boikott faktisk kan bli forbundet med illegale aksjoner.

Rektor Torbjørn Digernes har hevdet at ”NTNU har en rolle å spille” i denne konflikten, men er det virkelig NTNUs oppgave å ta politisk side i en så sensitiv og vanskelig sak? For dersom NTNU skal gjøre seg en mening om denne saken, så burde vi også gjøre noe med f.eks. folkemordet i Sudan, Nord-Koreas undertrykking av sin egen befolkning og Irans forsøk på å bli en atommakt. Listen er lang av gode saker, men etter min mening bør NTNU holde seg til sin primæroppgave, nemlig være et universitet som åpner dørene for å samarbeide med alle akademikere, enten de er fra Israel, Kina, Russland, Nord-Korea eller Iran.

Bjørn K Alsberg