Redd for at pengebingen skal bli for stor (17.9.09, 07:27)

De fleste økonomidirektørers største skrekk er at virksomheten de jobber for skal gå konkurs. NTNUs økonomidirektør Frank Arntsens luksusbekymring er at institusjonen skal brenne inne med for mye penger ved kommende årsskifte.

Styret har diktert at ingen enhet får ha mer enn tolv prosent av budsjettet ”på bok”. Men hvordan skal den enkelte professor sikre langsiktighet i sin forskning?

Fristen for innlevering av budsjettrapport for andre tertial gikk ut tirsdag 15. september. På enkelte vis representerer lesningen av disse rapportene et ”sannhetens øyeblikk” for økonomidirektøren. Vokser pengebingen for mye også i år?

Historien er som følger:

10 prosent her, 10 prosent der…
NTNUs totale budsjett er på omkring 3,5 milliarder kroner. Hvordan disponerer man disse pengene på en måte som sikrer at de blir satt i arbeid? Her må ulike

- Vi er ikke ute etter å ta professorenes handlingsrom, forsikrer Frank Arntsen (arkivfoto: Mentz Indergaard/NTNU Info).

hensyn veies opp mot hverandre. På den ene siden har rektor Torbjørn Digernes en dårlig sak dersom han går til departementet neste år og ber om økning i bevilgningene, og universitetet han leder sitter med store beløp som ikke er brukt opp innen budsjettårets utløp.

På den andre siden befinner den enkelte professor seg – som har et sterkt behov for forutsigbarhet i sin forskning, som vil være trygg på at det er lønn til stipendiatene også de neste 1-3 årene; som vil sikre seg mot at et forskningsprosjekt ikke plutselig stanser opp fordi noen oppi systemet har bestemt seg for et nytt hvileskjær og derfor ikke har penger til fortsatt finansiering neste år.

Om vedkommende professor derfor sørger for å holde av 10 prosent av forskningsbudsjettet sitt fra det ene budsjettåret til det neste, er det forståelig. Men om alle professorene gjør det samme, blir det til sammen svært mye penger.

Og da har økonomidirektør Arntsen et problem.

- Ved utgangen av 2005 satt NTNU igjen med en halv milliard kroner i ubrukte midler. Det er alt for mye. To år senere, i 2007, hadde vi lyktes i å bygge ned overskuddet vesentlig. Men i 2008, og i inneværende år, er summen ubrukte bevilgninger på vei opp igjen, forklarer Arntsen.

- Og det er ikke bra?

- Det er definitivt ikke bra.

”Badekarkurven”
Arntsens skrekk er at den såkalte badekarkurven skal slå til igjen. Den er slik: Ved inngangen til budsjettåret har enheten mye penger til overs. Kurven faller bratt mot første tertial, hvor det ser ut til at pengene er satt i arbeid, og budsjettet følges. Så stiger kurven slakt mot andre tertial, for deretter å vokse vesentlig, til man ved årsslutt ender opp et sted ikke så langt unna der man var ved forrige nyttår.

Slik ser den ut, grafen som økonomidirektøren helst ikke vil se igjen.

Men hvorfor er det slik at enhetene har en tendens til å bli sittende igjen med mye mer ubrukte penger ved årsslutt enn hva man trodde gjennom året?

- Dette er sammensatt. En årsak er at det kommer penger inn i systemet gjennom året. En annen forklaring er urealistisk planlegging. En tredje er at de fleste enhetene har en tendens til å legge de største aktivitetene mot slutten av året. Dette kan være uttrykk for en forsiktighetskultur – man venter med store løft til man er sikker på at man har penger nok – og det er i og for seg en god ting, men her får det altså en utilsiktet negativ effekt, når aktivitetene man planla ikke ble noe av likevel.

Nå er det alvor
NTNUs styre har idligere uttrykt bekymring for denne utviklingen. Under sommerens styremøte på Jegtvolden vedtok man så at ”Enhetene ved NTNU kan ha avsetninger knyttet til ordinær drift som utgjør maksimalt 12 prosent innen utgangen av 2013.” Rektor fikk samtidig pålegg om å sørge for en gradvis nedbygging fram mot denne tidsfristen.

Det betyr at nå er det alvor.

- Vil dere gå inn og kutte alt over tolv prosent hos de enhetene som somler med å følge befalingen?

- Jeg vil ikke ordlegge meg slik. Men det er klart at Rektor vil følge utviklingen nøye i årene fram mot årsskiftet 2013/14, og omdisponeringer av overskytende beløp vil bli vurdert, svarer økonomidirektøren.

En maxgrense på tolv prosent, med ønskenivå på 10 prosent, innebærer omkring 350 millioner på bok ved dette årsskiftet. Med den klare forutsetning at man kan gjøre rede for hva disse pengene er ment å gå til

Økonomidirektørens makt
Det finnes de som synes økonomidirektøren har fått for mye makt. Selv definerer han sitt mandat til å sørge for at pengene flyter dit de gjør nytte for seg. Og Arntsen bedyrer at han har stor forståelse for verden slik den ser ut for den enkelte forsker:

- Vi er ikke ute etter å ta handlingsrommet til den enkelte professor.

- Men om de ikke skal få lov til å holde unna en vis andel av forskningsmidlene sine til dårligere tider som måtte komme – hvordan skal de da sikres forutsigbarhet?

- Andre mekanismer må vurderes. Jeg mener vår innføring av fireårs løpende budsjettering er et velegnet verktøy. Det enkelte institutt og fakultet kan for eksempel bestemme seg for å ta en stor investering i et nytt laboratorium i år 1, selv om det medfører kortvarig budsjettunderskudd – så lenge man er i balanse ved år 4.

- Men frykter dere ikke konsekvensene om for eksempel et fakultet forvalter pengene sine dårlig, og i verste fall feilberegner slik at man påfører NTNU sentralt et vesentlig budsjettunderskudd?

- De største fakultetene disponerer budsjett på opp mot 300 millioner, under 10 prosent av NTNUs totalbudsjett. Om et fakultet skulle gå på en smell på, la oss si 10 prosent av 300, vil det kunne håndteres, sier Arntsen, og legger straks til:

- Intet fakultet får lov til å budsjettere inn et underskudd uten først å ha fått tillatelse fra Rektor.