LESERBREV

Ragnhild Sødahl: NTNU OG MIDTØSTEN – ENDA MER ENSIDIG (16.10.09, 12:08)

I NTNUs andre Midtøstenseminar foreleste Stephen Walt fra Harvard universitet om Israelslobbyens påvirkning på USAs holdning til staten Israel. Hans mål synes å være å bryte USAs vennskap med Israel, slik at deres utenrikspolitikk ikke skal ta hensyn til Israels ønsker.

Mange tunge Midtøsteneksperter forkaster Walts argumentasjon, som for eksempel Benny Morris kaller ”en parodi på historien”, Rick Tichman ”akademisk uredelighet”, og Dennis Ross beskriver som ”maskert som vitenskap” og Martin Kramer som ”et knippe halvsannheter og usannheter gitt ’akademisk status’.” Bak forelesningen på Dragvoll lå, nærmest som et aksiom, en oppfatning ikke ukjent i Norge: at palestinerne er den lidende og forurettede part som ikke kan klandres for noe. Israel derimot er den sterke, usårbare, som forårsaker lidelsen, men selv er høyt hevet over den. I tråd med dette kom historiske utelatelser og fordreininger som fikk mange av oss til å løfte brynene Han nevnte f.eks verken arabernes stadige terrorisme eller at Israel i de 61 år fra opprettelsen har måttet kjempe en rekke forsvarskriger for å overleve. Da han ble minnet på det siste, påsto han at i ca. halvparten av krigene var det Israel som angrep!

Walt har også skrevet at i Israels uavhengighetskrig i 1948 hadde de en meget vel trent og utstyrt hær, noe øyenvitner herfra vet er en sterk parodi på fakta. Britene hadde konfiskert alle jødenes våpen, og de som prøvde å skjule dem, risikerte å havne i en galge som nå står på museum i Israel. Hanna og Fillip Mendelsohn fra Trondheim unnslapp den heldigvis, selv om Filipvåget å skjule våpen i sitt hus i Herzlia. I skrivet ”And Now For Some Facts” av 05.08.06 angir Benny Morris detaljert begge siders utstyr, der angrepshærenes var klart overlegent, selv om Israel seiret.

Walt nevner ikke det faktum at mens palestina-araberne overlever alle tapte kriger, vil tapet av én eneste krig bety slutten for Israel, etter PLO og Hamas-chartrenes uendrede målsetting: å utradere staten. Han hevdet tvert imot at Israel ikke står i fare på noen som helst måte. At Irans president Ahmadinejab også fra FNs talerstol truer Israel med utslettelse, samtidig som Iran utvikler atomvåpen, tar Walt med samme sinnsro som Neville Chamberlain møtte Hitlers trusler med.

Walt er ikke alene om å anse et tostatsopplegg som den eneste løsning for Midtøsten, selv om stadig flere har kommet til at det er urealistisk. Men han er vel alene om å hevde at palestina-araberne aldri har fått noe brukbart tilbud om en egen stat i området. Rent bortsett fra at araberne allerede i 1923 fikk hele 77 % av Palestinamandatområdet, dvs. Jordan, har de gjentatte ganger fått tilbud om sin del også av de gjenværende 23 %, både i FNs delingsplan av 1937 og 1947 og senere. Vet ikke Walt at også vi fulgte med i avisene for eksempel under Camp David-forhandlingene i 2000-2001, da statsminister Barak tilbød å gi palestinerne hele Gaza, 95 % av Judea-Samaria og en hovedstad i Jerusalem? Mange av oss holdt pusten, fordi vi følte det nærmest ville være geografisk selvmord for Israel. Men Arafat bare svingte seg på hælen og gikk. Roy Vega har vel rett i det han forleden skrev i DOCUMENT.NO: ”Om forelesningen ble møtt med en hel rekke kritiske spørsmål i auditoriet på NTNU, er ikke det nødvendigvis fordi det er noe galt med Israel og jødene. Det kan være takhøyden ved våre universiteter og høyskoler det er noe i vegen med.” Ragnhild Sødahl