LESERBREV

Ragnhild Sødahl: MOT BOIKOTT-OPPROPET (2.11.09, 09:29)

I mai undertegnet 34 ansatte ved NTNU og HIST et hatsk opprop til sine institusjoners styrer om å vedta et akademisk/kulturelt boikott mot Israel. I høst startet NTNU, med rektors velsignelse, en serie anti-israelske seminarer, og 12. november skal institusjonens styre behandle boikottoppropet.

La oss se litt på oppropets innhold.

Det innleder med å si at staten Israel siden 1948 har ”okkupert palestinsk jord”. Men opprettelsen av Israel i 1948 var ingen okkupasjon av palestinsk jord. Tyrkerne var de siste av en lang rekke erobrere av landområdet, før det i 1. verdenskrig ble tatt av britene. Folkeforbundet trakk i 1920 opp grensene for et område som Storbritannia fikk mandat over, og forbundet ratifiserte Balfourdeklarasjonen som ga Storbritannia ansvar for å gi det jødiske folk en stat i sitt tidligere fedreland. Da hadde de i nesten 2000 år vært uten et hjemland, etter at romerne i det første århundre massakrerte eller jaget de fleste bort fra landet som hadde tilhørt dem i ca. 1500 år.

Allerede i 1922 ga imidlertid Storbritannia 77% av mandatområdet, det som nå heter Jordan, til araberne. Og det skulle gå 20- 30 år før FN endelig opprettet den jødiske stat, på et område mindre enn Sør-Trøndelag. Hadde det skjedd 10-15 år tidligere, kunne millioner av liv ha vært spart, for i 1930-åra prøvde europeiske jøder panisk å flykte dit, men britene slapp inn bare en brøkdel av dem.

Oppropet nevner ikke at da Israel ble opprettet, sto 5 arabiske hærer klare og angrep umiddelbart, for å utslette den lille staten. Heller ikke nevnes alle de kriger Israel siden har måttet kjempe for å overleve, eller all terrorisme og alle selvmordsangrep som har blitt ført og føres mot dem.

Underskriverne snakker om Gazakrigen, men ikke om bakgrunnen. I 2005 ga Israel fra seg Gaza til palestina-araberne. Men vi husker TV-bildene av jøder som i århundrer hadde bodd i Gaza, som ble tvangssendt bort fra sine hus og hjem. Oppropet sier ikke at araberne, i stedet for å gjøre bruk av de flotte gartneranleggene til beste for sitt folk, gjorde området til en eneste stor utskytningsrampe for raketter. Det eneste Israel oppnådde ved å trekke 8500 beboere ut av Gaza var å få titusener av raketter haglende over seg. Dette har ikke media lagt vekt på. I 8 år terroriserte Gaza israelerne på andre siden av grensen med stadige angrep.

Hvem ville holdt ut så mange års terrorisering uten å gå til militært motangrep?

Tidligere øverstkommanderende for de britiske tropper i Afghanistan sier at de israelske forsvarsstyrker var nødt til å slå tilbake Hamas’ angrep, men at de gjorde mer for å trygge de sivile enn noen hær i krigshistorien har noensinne gjort. De spredte f.eks over 2 millioner flyveblader og ringte over 100 000 telefoner. Men de stred mot en fiende som med forsett ofrer sine sivile, og som er eksperter på å spille for media, med iscenesetting og forvrengninger. (YouTube).

Underskriverne klager på (ulovlig) ”okkupasjon” og sier at ”Israel nekter systematisk å rette seg etter FN-resolusjoner og internasjonal lov”. Dette har vi hørt før. Men er det sant? Da araberne på nytt angrep Israel i 1967, tok Israel bl.a. tilbake Vestbredden fra Jordan, som hadde okkupert den i 1948. Ingen hadde klaget på at den i 19 år var okkupert av Jordan!

Men etter krigen i 1967 ble det for første gang i historien krevd at et land som hadde erobret områder i en forsvarskrig, skulle gi disse fra seg. Av en eller annen merkelig årsak krever man alltid langt mer fra Israel enn fra alle andre land. Russland trådte til for at de involverte araberstater ikke skulle knekkes, og resultatet ble sikkerhetsrådets res. 242. Men res. 242 krevde ikke at Israel nødvendigvis skulle gi fra seg alle okkuperte områder, og heller ikke at dette skulle skje uten betingelser. Israel skulle ha grenser som lot seg forsvare, og den andre part måtte vise vilje til fred. Egypt holdt sin del av kravene, og Israel ga dem tilbake enorme landområder, der de til og med hadde bygd oljeraffineri. Jordan viste også fredsvilje, men de var ikke interessert i Vestbredden, som heller aldri hadde tilhørt dem. Men palestinerne, som de fra 1970-åra begynte å kalle seg, har aldri vist noen vilje til fred, men hele tiden fortsatt med aggresjon. Derfor har Israel heller ikke plikt til å gi dem noe av områdene de erobret, selv om de likevel, i sitt desperate ønske om fred, har gitt dem en hel del. Men at Israel ikke kommer nærmere en fred ved å avstå land til palestina-araberne, ser vi klart fra det som skjedde i Gaza. Det ble ikke bedre, men tvert imot verre!

Jeg synes det er forstemmende at så mange mennesker med god utdannelse og flotte titler har underskrevet et slikt opprop. Midtøstens eneste lille demokrati som kjemper for å overleve, fortjener vår støtte, ikke at vi skal legge enda flere steiner til byrden de bærer alene.

Ragnhild Sødahl