LESERBREV

Tor Ytrehus: Om å skade seg selv (5.11.09, 13:13)

Dagen igår var et foreløbig klimaks på debatten omkring akademisk og kulturell boikott av Israel, ved at saken ble tatt opp rikspolitisk og forelagt Forsknings – og utdanningsministeren, og ved at det ble kjent at boikottforslaget har utløst en omfattende protestaksjon i det internasjonale forskersamfunnet. Det ble også kjent for noen av oss at Israelske forskere har trukket seg fra internasjonale (EU) prosjekt med NTNU-deltakelse. Boikottforslaget skal tydeligvis fortsatt stå på sakskartet til styremøtet den 12. november, selvom Rektor nå er kommet på banen og har bekjentgjort sin negative holdning til forslaget.

Uansett hvordan det går på møtet den 12.11.09, så er mye skade skjedd – for NTNU.

Vårt omdømme er svekket både nasjonalt og internasjonalt, samtidig som vi strever for å klatre litt oppover fra vår beskjedne plass på globale og europeiske rankinglister. Vi har signalisert at vi overveier å isolere oss fra samarbeid med noen av de internasjonalt sett beste miljøene innen eksempelvis teknologi, medisin og naturvitenskap (som altså finnes i Israel). Signalene som allerede er sendt ut om dette, vil dessverre føre til at vårt eksterne kontaktnett svekkes. –Og det er følgelig vi som rent faktisk taper på dette; ikke de vi truer med boikottvåpenet og som kan velge og vrake blandt samarbeidspartnere i høyere divisjoner enn der vi spiller for tiden.

Vi blir ofte minnet om at NTNU har som primæroppgave å drive forskning og utdanning, i de flestes oppfatning innenfor våre faglige hovedområder. Og slik innretter de fleste av oss sin hverdag på arbeidsplassen; med undervisning og forskning og støttefunksjoner for dette. Forelesningsserien i høst om konflikten i Midtøsten kan sikkert forsvares innenfor slike rammer – forutsatt at den er rotfestet i et vitenskapelig basert og oppegående fagmiljø på internasjonal politikk og konfliktløsning ved dette universitetet. Men slik som nå serien er blitt brukt, som støtte for et PLO-preget boikottforslag mot den ene part i en følsom konflikt, kommer prosjektet i et underlig lys.

Vi trenger en forklaring på hvordan dette kunne skje; at et politisk motivert og ensidig forslag i en så kontroversiell og ladet sak som denne kunne innplasseres på NTNU-styrets møtekart uten at noen ansvarlige hørte varselklokker ringe – før det var i seneste laget, og før vår selvpåførte skade var et faktum: Det måtte være rimelig enkelt å forutse, at under den rådende geopolitiske situasjonen ville et boikottforslag - vedtatt eller ikke - ramme oss selv mye mer enn Israel.

Tor Ytrehus