UNIVERSITETSAVISA MENER
Hva var det som traff oss?
(9.11.09, 07:12) Rektor Digernes roser en forelesningsserie om Midt-Østenproblematikken på sin blogg. Rosen utløser en flom av sinte reaksjoner fra Israelvenner, og til sist et sint brev fra den israelske ambassaden. Styret ved NTNU bestemmer seg for å diskutere forslaget om akademisk boikott av Israel. Da smeller det. Hva traff oss? Undertegnede ble utsatt for en selsom opplevelse for noen år siden. Jeg jobbet for NRK radios reportasjemagasin Her & Nå, og hadde laget et innslag som omhandlet Israel-Palestinakonflikten. Innslaget var relativt snilt, det var intervju med en prest i den norske statskirken. Presten hadde noen innvendinger mot behandlingen av palestinerne.
Omkring to minutter ut i innslaget ringer telefonen på kontoret vi disponerte på Tyholt. Det var den første lytterreaksjonen, fra en rasende kvinne som mente innslaget oste av fiendskap mot det israelske folket. Siden kom flere telefoner. Litt blek om nebbet søkte vi råd hos vaktsjefen, var innslaget virkelig så tendensiøst? Vaktsjefen trakk på skuldrene og sa at dette var en helt vanlig reaksjon når man lagde saker på dette temaet.
Journalister som jobber for riksmedier er vel kjent med denne typer reaksjoner. Når man bedriver journalistikk omkring konflikten mellom Israel og Palestina opplever man raskt interesse fra venner av Israel. Men også universiteter som vier problematikken ekstra oppmerksomhet risikerer å bli møtt på liknende vis.
En drøy time etter at Rektor postet innlegget på sin blogg, hvor han utdypet sin støtte til forelesningsserien om Midt-Østenkonflikten, var teksten oversatt til engelsk og lagt ut på nettstedet www.israelwhat.com. Straks etter kom de første leserinnleggene. De kom så raskt at mye tyder på at de var helt eller delvis ferdigskrevne for slike anledninger. Siden, da neste gjesteforeleser i neste forelesningsserie, professor Stephen Walt, ankom auditoriet, sto venner av Israel ved inngangen og delte ut pamfletter forfattet på engelsk. Teksten var en momentliste som fortalte hvorfor Walt var en person man ikke kunne ta seriøst. Siden har det økt på, med en internasjonal underskriftskampanje, bred omtale i en rekke internasjonale medier, og nå sist et brev fra Wiesenthalsenteret til statsminsiteren, hvor NTNU anklages for å stimulere til jødehat.
Rektor Digernes fortjener ros for sin sindige måte å takle flommen av reaksjoner på. Han har holdt fast på sitt standpunkt, men samtidig unngått å eskalere konflikten videre.
Enhver som engasjerer seg i denne konflikten på en måte som vekker oppmerksomhet, må være forberedt på å møtte dette trykket. Det gjelder altså også universitetsansatte. Hvor godt forberedt er man på det? Professor Morten Levin er en av initiativtakerne til nevnte forelesningsserie. Han poengterer hvor viktig det er å ikke la seg bringe til taushet. Men professor Levin har, i likhet med de øvrige initiativtakerne til forelesningsserien, forholdt seg nokså taus mens debatten har rast. Det samme synes å gjelde initiativtakerne til oppropet for akademisk boikott.
Det er på sin plass å gjøre oppmerksom på at virkemidlene som motstanderne av boikott har anvendt er, et par overtramp unntatt, vel innenfor hva man må forventes å akseptere i et åpent samfunn. Uavhengig av hvilket standpunkt man har til spørsmålet om boikott: Om det er slik at flommen av reaksjoner fører til at israelkritiske forskere og akademikere kvier seg for å engasjere seg i debatten fordi de helst vil slippe ubehaget som motreaksjonene medfører, er det betenkelig.
Tore Oksholen
Ansvarlig redaktør | 
