LESERBREV Lars S Evensen: Åpent brev til rektor og styreleder
(9.11.09, 11:48)
Kjære Torbjørn Digernes og Marit Arnstad Førstkommende torsdag skal NTNUs styre ta stilling til et spørsmål om akademisk boikott av Israel. Jeg har lest innstilingen til styret med stor respekt, og den behandler spørsmålet saklig, som et anstendig og legitimt spørsmål. Særlig viktig er den historiske koblingen til boikotten av Sør-Afrika på 1980-tallet, en boikott som med stor sannsynlighet bidro til det uverdige rasistregimets fall.
Likevel må jeg opponere mot innstillingen på for det første et kjernepunkt som gjelder dialog mellom ”partene”. Som NTNU-professor i anvendt språkvitenskap, som omhandler nettopp kommunikasjon og kommunikasjonsproblemer, mener jeg meg meningsberettiget i dette spørsmålet. For hva slags dialogforhold står vi overfor her?
Som barn i Trøndelag tidlig på 1950-tallet hørte jeg mye om forholdet mellom nazistiske okkupanter og okkuperte nordmenn (i en krig hvor mine sambygdinger så vidt jeg forsto skaffet mat etter tur til jøder som lå i dekning sør for gården Tomset i Estenstadmarka, rett ved dagens NTNU-campus på Dragvoll). Enhver invitasjon til åpen dialog mellom partene ville den gangen kun ha vært en mer enn skammelig provokasjon.
Jeg mener at situasjonen i Gaza og det øvrige Palestina er sammenlignbar med min foreldregenerasjons situasjon under krigen. Også i Gaza er nemlig innbyggerne okkupert av en mer enn brutal overmakt. Israel er følgelig fordømt i FN og andre organer gang på gang - gjennom flere tiår med resultatløs dialog - for systematiske overgrep mot palestinere, mot internasjonal rett og mot de fleste tenkbare internasjonale anstendighetsprinsipper. Jeg ber på denne bakgrunnen innstendig om at dere som mine overordnede aldri, i noen sammenheng, sidestiller overgriper og offer for overgrep, slik innstillingen til NTNUs styre sikkert ikke er ment, men faktisk kan tolkes.
Urovekkende mange av mine israelske forskerkolleger velger en øredøvende taushet overfor de planmessige overgrepene som deres myndigheter står bak. Skulle vi jatte med denne tausheten, eller skal vi kunne stille endog jødiske kolleger til ansvar for systematisk unnfallenhet? Og hva mener vi - som akademikere - om de av våre internasjonale kolleger som (i likhet med nazistenes raseforskere) bruker sin intellektuelle kapasitet aktivt i okkupanters tjeneste? Skulle vi invitere dem til en upartisk og fordomsfri dialog? USAs overgrepskrig i Indokina under min studietid ville aldri ha vært mulig uten de aktivt tause forskerne som f eks utviklet napalm. Og Israels overgrep overfor befolkingen på Gaza i år ville tilsvarende heller aldri ha vært mulig uten langvarige bidrag fra mange av mine like aktivt tause kolleger i Israel. Hva slags dialog er det altså vi ønsker, og med hvem?
På akkurat dette punktet vil jeg utfordre deg - aldeles eksistensielt, Torbjørn - som både god kollega og medmenneske. Og nøyaktig samme utfordring går til deg, Marit.
Mitt andre ankepunkt gjelder hva effekten av en NTNU-boikott vil være. Om vi er tydelige mht våre premisser, vil den mest sannsynlige langsiktige effekten være at vi også aksentuerer den internasjonale offentlighetens spørsmål om det som er akademikeres grunnleggende moralske ansvar – å vokte prinsipper om sannhet, etterrettelighet, kritisk dialog og anstendighet. Det er f eks ikke tenkbart at en NTNU-boikott vil føre til at all dialog, f eks med kritiske israelske kolleger opphører. Akkurat den dialogen kan ingen for min egen del stoppe. Det vi oppnår, er altså ikke dialogdød, men å flagge NTNU som internasjonalt fyrtårn for noe så gammeldags (og uendelig verdifullt) som moralsk og intellektuell anstendighet - et fremragende NTNU som omsider setter ned foten for sitt vedkommende, og roper sitt modig intellektuelle ”Varsku!” der ingen andre tør, av de unnfallendes frykt for å bli stemplet som usle jødehatere. Dette er for ordens skyld noe helt annet enn å føre en egen norsk u tenrikspolitikk. Så hvor står dere, sjefene mine?
Ha et godt styremøte!
Med vennlig hilsen
Lars S Evensen |